Parelius skrev:
Hva vil det si å ha vitenskap som mål? Hvorfor er noe verdifullt? (Det nyttige er uinteressant i denne sammenhengen; vi snakker jo tross alt om hva det nyttige er nyttig for.)
Og livet er vel ikke mening nok, Deph? Er tarmer og kopulasjon all there is?
For at en mening og et mål skal ha noen som helt betydning må man jo vite noen om verden rundt seg, om mennesket og livet. Man kan sikkert designe et forsøk med å sperre inn et menneske fra fødselen av i et rom der det eneste det mennesket får oppleve er mat og regelmessig fysisk samkvem med en døvstum prostituert.
Kanskje noe interessant hadde kommet ut av et slikt forsøk.. vet ikke helt.
Så for i det hele tatt å være i stand til å formulere et mål og en mening kreves det jo en litt videre verden enn dette. Selv religiøse historier vil jo ikke gi denne personen noen som helst mening så lenge man ikke kjenner til verden rundt en, språket og alle referansene.
Så jo mer man vet om verden, jo mer viten man tilegner seg, jo mer man forstår, jo mer er man i stand til å formulere en mening. Og den mening og det man finner verdifullt og verdt å strebe og trakte etter kan forstås i gjennom en forståelse av de opplevelser, forståelse og inntrykk personen har tilegnet seg. Intet mystisk i noe av dette.
Du trekke frem den heroiske streben som et eksempel som du ser ut til at faller utenfor viten og forståelse. Men forestillingen om heroismen må da ha sitt utspring i en kulturell forståelse samt et empatisk innblikk i andre mennesker. Jeg tror ikke du finner mange autister med heroiske aspirasjoner. I alle tilfelle er det ikke noe som er umulig å forstå om man studerer psykologi, kulturhistorie, litteratur og samfunn.
Så kan man jo se på eksempelet med ettermæle som et eksempel på en mening som transenderer ens eget liv. Men hva er det sentrale her, det at man igjennom det å ikke bli glemt lever videre? Mange frykter det mer enn døden i seg selv. Det å få barn, skrive bøker, bidra filantropisk eller oppnå ære og berømmelse sikrer at en lever videre i andres tanker og kanskje i kulturen i videre forstand.
På denne måten kan jo et menneske oppleve å bli en del av kulturen, landet, menneskeheten e.l. Dette er en streben etter å være mer enn seg selv. Det er nok mye det samme som motiverer mange til å søke i religionene, det å bli en del av Gud, livskraften eller livet i eller en slik definisjon. Det er jo kanskje heller ikke så stor forskjell på forestillingen om at man blir dømt av en gud som at "historien" skal dømme en, som er et uttrykk man møter på i endel sammenhenger. I dette kan også ligge en motivasjon til moralisme som ligger utenfor både altruismens diffuse virkninger og religionens absolutte dogmatikk. For når et menneske knytter sin egen eksistens sammen med andre til en større enhet (i vid forstand) så vil det gi all mening å arbeide for denne enhetens fremme. Da er man en del av den. Og den overlever ens person og liv.
Vi man inn i historien på en av disse måtene kan man kanskje definere to veier å gå. Man kan søke berømmelsen, og den her ganske uavhengig av moraliteten i det man gjør for å oppnå den. Mange grusomme mennesker som aldri vil bli glemt.
Eller man kan arbeide i det stille ved at man vektleger resultatet av sine bestrebelser mer enn ens navn, bilde og person. Men denne veien krever at man har en tilstrekkelig viten om hvordan verden henger sammen og hva resultatene blir av ens handlinger og ord.
De siste to paragrafene skiller også mellom graden av forståelse av sammenhengen mellom person, ego og den større enheten, sammenhengen.
Så blir det like feil å se på vitenskapen og kunnskapen som en målsetning og ikke bare et verktøy, på samme måte som det er kritikkverdig å se på religionen som et mål og ikke et verktøy på samme måte? For som verktøy er jo viten meget mer anvendelig enn tro, det er det vel de færreste som vil argumentere mot.
På en måte er vitenskapen således et verktøy mer enn et mål. Men hvis vi går tilbake til mitt innledende eksempel med det isolerte mennesket, så er vel neppe det i stand til å lage seg mål og mening utover ens eget isolat. Så jo mer man utvider dens verden, jo mer rom vil det bli for at mål skal kunne fødes.
Som individ gir det liten mening å se på vitenskapen som en målsetning, men som et samfunn, gruppe etc. (enhet ... hva skal vi kalle det) så gir det all mening. For det setter individene i enheten i stand til å formulere mål og meninger på et individuelt plan som bidrar til enhetens fremme. (uakademisk valg av ord men regner med at meningen skinner i gjennom).
