Haakon_Rognlien skrev:
Min soleklare oppfatning er at ALLE komponenter i større og mindre grad er dynamisk ulineære, ja. Å gjengi musikkens dynamiske krumspring, tempi og klanger er ikke noe hvilken som helst Haitai DVD-spiller fikser rett ut av hylla på super'n. Men det er forunderlig å lytte til et anlegg som formidler dynamikken så bra som redaktørens, for det fører til at f.eks to CD-spillere oppleves å kunne spille tilsynelatende både høyere og lavere enn de andre, avhengig av hvor i stykket man bedømmer det. Komponentenes ulinearitet er dog alltid på den siden der de ikke makter formidle det totale utsvinget. Å tenke seg et anlegg med "for mye" dynamikk faller på sin egen urimelighet. Stikk ut og hør på ei real blåserrekke på en pub, så er du effektivt kurert for tro på dynamisk hi-fi!
Mvh
Håkon Rognlien
Ei blåserekke blåser bokstavlig talt pusten ut av en hver høyttaler/forsterkerkombo som man får noe særlig under en gjennomsnittlig årslønn. I tillegg kommer det enda større problemet med at det hjelper lite hvor godt anlegget er om man ikke har turt å legge en slik dynamikk på innspillingen.
Jeg har et par små kommentarer til dette med dynamikk i komponenter. Det kan være en fordel å betrakte det som en psykoakustisk og teknisk side adskilt.
Rent teknisk, dersom to CD-avspillere har hørbart ulik dynamikk betyr det også at i hvertfall den ene av dem har astronomiske harmoniske forvrengningstall. Vi snakker på ingen måte da lenger om noen prosent. Uten at jeg kjenner alle de komponentene dere har testet så tror jeg i hvertfall man i normale tilfeller med normalt gode komponenter kan avskrive den tekniske parameteren dynamikk som årsaken til de forskjellene man hører, spesielt siden vi da snakker om svært lave harmoniske komponenter som jo som kjent er veldig vanskelig å høre selv når de er 100 eller 1000 ganger høyere enn hos en typisk CD-spiller.
For sikkerhets skyld bør vi ta med tidsdomenet her også. Med kraftig fasedreining (egentlig høy gruppeløpetid) vil man kunne oppleve at deler av lydbildet henger etter, men det er ikke da samtidig naturlig å oppleve nivåforskjeller som følge av dette. Man skal også her ha rimelig store avvik (i forhold til hva man finner i en rimelig grei avspiller) før de er signifikante i en lyttesituasjon.
Den psykoakustiske dynamikkparameteren derimot er en sammensatt greie. Om man ser på instrumenters oppbygning og måten de skaper sin klang og klangstruktur på finner vi en fellesnevner som går igjen på det aller meste av instrumenter.
Den avgitte lyden starter med en eller annen aktivering, et anslag, en åpning av en ventil eller liknende. Dette er en kompleks lyd som normalt ikke er satt sammen av et spektrum som likner alt for mye på det påfølgende tonespekteret. Anslaget inneholder som regel (avhengig av opptaksteknikker og filtrering) DC-komponenter eller tilnærmet dette og ofte rammer de svært høyt i frekvens. Allikevel har de et karakteristisk mønster, normalt ledet an av en delvis definert tone som kan variere en del etter hvordan instrumentet blir traktert.
De påfølgende lydene kommer normalt som følge av systematiske egensvingninger i det materialet som er der for å skape selve tonen. Det er ganske vanlig at denne tonen ligger lavere enn den mest fremtredende energien i selve anslaget. Den følges videre normalt av et sett overtoner som har mer eller mindre harmonisk relasjon til grunntonen avhengig av instrument.
En basstromme er kanskje det enkleste eksempelet å ta utgangspunkt i. Vi tar da følgende utgangspunkt:
- Tromma er avstemt til 38Hz
- Den trakteres på en måte som gir et ganske definert anslagsområde fra 75-110Hz
- Pedalen holdes nede etter anslaget så lenge at vi definerer det som DC.
Det første som skjer i det klubba treffer skinnet er at den høyeste frekvensen i spekteret emitteres. Denne innleder et svært raskt (i den grad 110Hz kan betraktes som raskt) spekter som spenner ned til 75Hz da skinnet er fullt ut spennt opp. Etter en tidsforsinkelse som tilsvarer omkring 180 graders forsinkelse for en 38Hz signalperiode fra det øyeblikket selve anslaget opphører vil den første helperioden av en 38Hz sinustone starte. Denne vil avta i nivå for hver signalperiode og hvor raskt dette skjer avhenger av hvordan tromma er bygget opp. I det anslaget traff ble også en DC-komponent innledet. Denne er i virkeligheten bare en tilnærmet DC-komponent men i et godt oppsett (forutsatt at innspillingen også har med seg denne) vil denne være med på å understreke realismen i lydbildet. Vi er generelt følsomme for DC-komponenter ned til omkring 20Hz for ørene sin del, men noe lavere for selve kroppen. Imidlertid er disse normalt så svake at vi ikke oppfatter dem noe særlig lenger ned i frekvens enn vi kan høre dem. Derfor er det mindre vesentlig om det er en ekte DC-komponent eller bare et visst innhold av informasjon ned mot 20-25Hz.
En gitar er et annet godt eksempel på dette. Vi kan da for enkelhets skyld ta et par forutsetninger og legge noen antakelser til grunn:
- Selve oppspenningen av strengen tar vi ikke med som en del av lyden
- Grunntonen som spilles er 220Hz
- Gitaren har en klang og spennes på en slik måte at impulsen som "slippes løs" har en hovedvekt i området 500-1000Hz men samtidig med et tydelig impuls overtonespekter som også er mer bredbåndet og energirikt enn overtonespekteret til tonen når den skal klinge ut.
Fellesnevneren for både gitaren og basstromma er at de kan beskrives som en 3-trinnsrakett (nesten).
1: Anslaget som ligger høyere enn grunntonen i frekvens og er svært energirikt.
2: Den påfølgende grunntonen som er klart definert av instrumentets stemming og ligger lavere enn anslaget i frekvens, samt mer eller mindre tidsforsinket.
3: Samtidig med disse to lades DC-komponenten ut. For eksempelet sin del kan vi se bort fra denne.
Om man så EQ-er ned nivået ved de frekvensene der selve anslaget ligger for hhv gitaren og basstromma ligger vil oppfattelsen av den energirike innledningen av instrumentlyden drukne. Da mister man følelsen av rytme og dynamikk. Har man for mye nivå ved de påfølgende grunntonene vil man også oppleve det samme. Om man snur det hele på hodet og får for mye nivå ved anslagene vil vi få det som ofte beskrives som et for tørt lydbilde.
Siden gitaren kan ha et rikt overtonemønster både for anslaget og for selve utklingningen kan det være interessant å betrakte den mye omtalte "parameteren" utklingning. Heller ikke i de høyere oktavene er anslag og utklingning ved samme frekvenser og inntar ikke samme spekter. Utklingningen ligger normalt lenger nede i frekvens enn spekteret for anslaget og er enklere. Årsaken er simpelt hen at den representerer alle de fundamentale resonansene som har tilstrekkelig høy Q-verdi, og disse er igjen en funksjon av materialets villighet til å gå i svingninger. Når man slipper en gitarstreng derimot begynner man med null og aktiviserer direkte en tone. Denne starten kan ikke defineres som en del av selve sinustonen da den ikke er kontinuerlig. Den rammer totalt sett svært høyt i frekvens, men disse høye tonene vil i større eller mindre grad undertrykkes av materialenes egendemping. Overtonespekteret på sin side vil i større grad likne en rekke funksjoner av ulike toner som hver for seg har ulik utklingning (noen klinger praktisk talt ikke ut i det heletatt, og spesielt de med høy frekvens har så lite energi at de henger i liten grad etter når anslaget er over). Det er her også de overharmoniske resonansene med den næreste relasjonen til grunntonen, samt de ikkeharmoniske resonansene med høyest Q som vil klinge lengst. Nivåbalansen i et anlegg er derfor helt avgjørende for i hvilken grad man oppfatter utklingning rent subjektivt for et gitt instrument.
Siden klangbalansen i et eksisterende system i prinsippet ikke er helt perfekt i noe enkeltledd betyr det at den testede komponentens klangfarge vil være den klart mest hørbare parameteren. Den komponenten som matcher det aktuelle testoppsettet best vil da normalt bli klart foretrukket fremfor den som matcher dårligst. Slike forskjeller i klangbalanse må innenfor rimelighetens grenser kalles for "ikkekvalitative forskjeller", og om man ikke har noen metodikk for å isolere dem er det lite sannsynlig at man kan si noe fornuftig om en slik komponents virkelige kvaliteter og svakheter etter en slik lyttetest.
I samme åndedrag taler dette mot å gjennomføre blindtester av slike komponenter for å avgjøre "bra vs dårlig", ikke fordi blindtester i seg selv har noen svakheter i så henseende, men fordi man da vil få med seg det samme problemet som man har ved ordinær lytting der man ikke får isolert de mest hørbare men dog ikkekvalitative parametrene fra selve testen slik at man er i stand til å konsentrere seg om de kvalitative parametrene.
Den interessante blindtesten måtte være der man tar utgangspunkt i et bra produkt med svært høy prislapp, for så å lete med lys og lykt etter et billig produkt som låter mest mulig likt som det dyre bare for å se om man klarer å få til en statistisk holdbar test som entydig viser at man klarer å høre forskjell på de to.
Jeg vil også legge til, i lyset av at jeg nevnte dette med harmonisk forvrengning og utklingning, at dersom man har et system med svært høy dynamisk kompresjon oppover i frekvens vil man da også normalt måle meget høye 2. og 3. harmoniske forvrengninskomponenter (litt avhengig av kretstype). Disse vil vanligvis opptre på en måte der de akselrerer med frekvensen, altså jo kraftigere transient jo mer komprimeres den. Dette dreper ikke bare dynamikken ved transientene men det forsterker også opplevelsen av utklingning og mikrodynamikk i svært stor grad. Dette høres imidlertid ikke subjektivt helt likt ut som når man har fremprovosert tilsvarende overdreven utklingning vha feil EQ. Med dynamisk kompresjon vil man få en langt mykere og mer behagelig fremstilling da den gir en slags "netto oppmykning", mens ved feil EQ vil man få et "netto hardere lydbilde". Vi snakker da om produkter som måler svært dårlig i praktisk bruk.