S
Slubbert
Gjest
http://www.vgb.no/31722/perma/369309
http://video.google.co.uk/videoplay?docid=-5538021588734490153
http://video.google.co.uk/videoplay?docid=-5538021588734490153
Konkret skyldes dagens finanskrise en kombinasjon av sentralbanksystemet som trykker penger som dopapir og feilregulering av markedet. Alle ærlige mennesker har nå fått en soleklar demonstrasjon på at korporatismen blandingen mellom marked og statlige reguleringer ikke fungerer og er ustabil. (De uærlige er frekke nok til å hevde at dagens gjennomregulerte økonomi er uregulert og at finanskrisen skyldes for lite reguleringer.)
Men dette er bare den synlige delen av isfjellet. Problemet stikker langt dypere. Vi har nå hatt korporatisme og feilaktige økonomiske teorier så lenge og som er så utbredt at vi har fått et kulturelt problem. I USA er det først og fremst korporatismens økonomiske guru John Maynard Keynes som er kilden til de kulturelle problemene, mens i Norge og andre mer sosialdemokratiske land er også Karl Marx en viktig kilde. La oss først ta en titt på korporatismen og Keynes.
1913: laissez-faire dør
Året 1913 har gått ned i historien som da opplysningstidens barn, laissez-faire, døde og den moderne mørke middelalderen begynte. Dette var året da den første klassisk fascistiske statslederen, Woodrow Wilson, kom til makten i USA. Og når jeg sier fascist her mener jeg ikke fascist i den generaliserte betydningen av ordet, men som politisk åndsfrende av Benito Mussolini. (For mer om dette, se Jonah Goldbergs Liberal Fascism)
Straks etter at Wilson kom til makten innførte han inntektsskatt og opprettet Federal Reserves, sentralbanken i USA. I tillegg opprettet han også Federal Trade Commission i 1914 som tilsvarer konkurransetilsynet i Norge, og dette var for alvor begynnelsen på reguleringssamfunnet i USA. Likevel er det opprettelsen av sentralbanken som er startskuddet for den inflatoriske politikken som la grunnlaget for Keynes og avskaffelsen av gullstandarden.
John Maynard Keynes: verden snus på hodet
Etter krakket i 1929 ble økonomen Keynes den nye yndlingen i verden. Før Keynes var det en klar og enkel sammenheng mellom årsak og virkning i økonomi: først produsere, dernest forbruke. Først gå på arbeid, dernest gå på butikken. Først så, dernest høste. Først investere, dernest profittere. Først spare, dernest bruke. Logisk ikke sant?
Med Keynes endret alt dette seg. Keynes snudde verden på hodet og hevdet at man kan forbruke seg til rikdom. Kriger var positivt fordi de skapte industri. Katastrofer og ulykker var bra fordi de skapte arbeidsplasser. Å trykke penger var kjempebra fordi man da stimulerer økonomien.
Etter mange tiår med indoktrinering av denne opp-ned-logikken har det blitt innarbeidet en meget skummel vane i kulturen: å leve på forskudd. Det er ikke nødvendig å spare for fremtidig forbruk. Vi skal ha ting nå, nå, nå! For å få til dette må man ta opp lån og så betale ned senere.
Resultatet er altså at vi har fått en uansvarlig lånekultur. Folk har blitt lært opp til å spise opp såkornet sitt. Det er blitt kult og normalt å låne og forbruke. Vi har fått noe så sært og sprøtt som forbrukerlån. Arbeidere har i dag jevnt over en reallønn som er 100 ganger høyere enn for 150 år siden. Til tross for dette tar folk ennå opp lån!! Folk låner til bolig, bil og forsikrer seg mot alt mulig rart. Dette til tross for at realinntektene har økt så mye at alle og en hver hadde hatt råd til å spare opp gigantiske verdier til seg selv og til å gi barna sine en flott startkapital i livet. I stedet starter alle barn i minus og statlig studielån er noe av det gjeveste folk kan tenke seg.
I klassisk økonomi er lån noe man kun tar opp når man skal investere. Det er altså en måte å skaffe kapital til prosjekter som genererer fremtidige inntekter. I en rasjonell verden er det derfor hovedsaklig bare kapitalister som låner penger. Det gjør de for å kjøpe fabrikker, betale lønninger og skape virksomhet som genererer inntekt i fremtiden.
Studielån er blant de ytterst få type forbrukerlån som faktisk er en investering, men også dette er noe som det ikke finnes noen grunn til at man ikke skal kunne investere i selv. Alle foreldre bude ha som mål at når barnet deres er ute av huset så starter de i null, ikke med huslån, billån, studielån og forbrukerlån. Foreldre burde lære opp ungene sine til å spare, ikke til å låne og forbruke.
Men slik er det altså ikke. I den uansvarlige lånekulturen er det helt normalt for folk å ha lån, og bankene er ikke mye bedre. For det første låner de mesteparten av pengene sine ut til forbrukere og for det andre har de svært lav kapitalreserve og er derfor lette å velte når lån misligholdes.
Det er egentlig mye verre enn det høres ut som, for i tillegg til at folk ikke sparer til eget forbruk sparer de aller fleste heller ikke til egen sykdom, egen arbeidsledighet, egen helse og egen alderdom. Dette er i all hovedsak noe som er overlatt til staten, både i Norge og delvis i USA. Tanken på å spare til egen arbeidsledighet er så fjern i fra det norske folk at man tar det som en selvfølge at hvis ikke staten betaler oss arbeidsledighettrygd ender vi sultende på gata alle mann.
Lær av kamelen
Vi har i dag en kultur som på mange måter er dummere enn kamelen. Kamelen har utviklet seg slik at den har en gigantisk sparebøsse på ryggen, hvor vann samles opp og lagres til tørre tider. Dette er fordi den vandrer i et miljø hvor det er langt mellom hvert vannhull.
En markedsøkonomi er langt mer frodig enn en ørken, men av og til kommer det kriser også her, slik som arbeidsledighet, sykdom og lignende. Da er det sinnsykt lurt å faktisk ha spart opp til disse tingene inntil det kommer bedre tider. I dag skjer ikke dette overhodet. Vi er blitt som uerfarne byfolk som reiser opp på vinterfjellet ikledd en tynn anorakk, uten kart, kompass, mat, klær og utstyr til å grave seg ned. Og enda verre: når vinterstormen kommer skylder folk på værmeldingen.
Når du hører Stoltenberg og et enstemmig korporatistisk sutrekor hyle om at krisen skyldes markedsliberalismen så tenk litt over hvem som er skylden i at vi har en inflasjonsskapende sentralbank, hvem som er skyld i at folk tror at forbruk skaper økonomisk vekst, hvem som er skyld i at vi har fått denne uansvarlige forbruks- og lånekulturen vi lever i. Etter å ha lest denne artikkelen burde ærlige lesere klare å trekke en entydig konklusjon om hvem som har skylden.
