Så vidt jeg kjenner til eksisterer det tre kjerneteknologier for power-dac. Den ene er den som Lyngdorf tok i bruk i sin tid som Tytte refererer til. Den andre er en jeg ikke husker navnet på, men som jeg mener har sitt opphav i UK. Tror den var i bruk i forrige generasjon NAD M-serie. Den siste er kjent som S-master, og stammer fra Philips/Marantz-samarbeidet for et tiår eller to siden, men ble i aller størst grad benyttet av Sony. Dette kom snikende omtrent samtidig med SACD (DSD)-koding der ideen var at man kunne beholde DSD-kodingen helt til effekttrinnet.
Ulempen med alle disse er at man er avhengig av AD-convertere for styring av utgangstrinnet.
Interessant i denne sammenhengen er også at Sony allerede rundt omkring 1980 hadde kommersielle klasse D-produkter ute i markedet. Jeg har liggende en produktomtale fra den gang i et gammelt HiFi og Elektronikk. Selv den gang var ikke teknologien å anse som ny. Vår egen Brynjar Kvanlid utviklet en klasse D for Philips rundt 1970. Den var basert på bipolare transistorer (switch-FET ble først godt egnet utpå 90-tallet) og leverte omkring 2x30W RMS i 8 ohm. Sammenliknet med datidens klasse AB var den lydmessig overlegen i tillegg til en virkningsgrad høyt på 90-tallet. Dessverre hadde man også den gang blåruss som sa "dette er nok ikke markedet klar for".
Dette er interessant i seg selv, men kanskje enda mer interessant er at dette var en UcD-konstruksjon, og Kvanlid selv uttalte: "dette var jo godt kjent teknologi også på den tiden". Dette står jo i en viss kontrast til at dette i dag markedsføres som "ny teknologi". Angivelig skal også klasse D forsterkertrinn ha vært laget med rør, før man fikk transistorer, men dette har jeg ingen skikkelig gode kilder på.
Det er vel egentlig bare to store endringer som har skjedd på området klasse D siden de tidlige dager:
1: Man fikk FET-er som var langt raskere enn bipolare transistorer og kunne switche større strømstyrker. Høyere sperrespenning gir en FET som er mindre egnet til høye switchefrekvenser. Man har tatt store skritt i riktig retning for å bedre dette. Ikke bare har man bedret selve komponentenes funksjonelle deler, man har også gått over til overflatemonterte komponenter der bena ligger tett inn mot selve silisiumbrikken for å få ned induktansen. Dette har til samme gjort at man kan bygge forsterkere med langt høyere effekt og også langt høyere båndbredde. For eksempel var den første 1000W ICE-modulen begrenset til 1kHz, mens Pascal nå tilbyr omtrent doble effekten og performance fullt på høyde med det beste til ICE-power.
2: Man har jobbet med motkoblingsprinsippene. Spesielt AMS og nCore er eksempler på viktige skritt i riktig retning.
En del andre ting har skjedd, slik som bedre komparator, bedre gaintrinn, bedre filtre osv, men stort sett mer eller mindre som følge av evolusjon på komponenter.
Jeg hadde tenkt å nevne switchet strømforsyning også, men om jeg ikke husker helt feil var dette faktisk en del av Sony sin forsterker rundt 1980.