dag1234 skrev:
Jeg har sansen for deg og det du skriver. Jeg opplever at du formidler noe vesentlig og viktig. Jeg har også sansen for psykoser og psykosenære tilstander. For da er vi ned på grunnfjellet. Det er ikke alltid er er behagelig sted å være, bare så det er sagt. Jeg er heller ingen psykoseromatiker, det hadde for de fleste vært best å ikke ha det slik. Det kan være helt hinsides beskrivelse jævlig når det står på. Den som ikke har opplevd det inn på livet, har ikke anelse om hva det dreier seg om.
Skillet gal/normal sier likevel ikke mer enn noe om hvilke plager du sliter med, og lite om alt du har å fare med. Og selv om vi har gått på ulike skoler, så skal du ikke trekke opp et skarpt skille mellom oss. Alle har irrasjonalitet og sider i seg som ikke uten videre lar seg forene med 'normaliteten'. Og alle har vi behov for å gjemme oss, enten det er bak en tittel eller en diagnose. Den som har vendt blikket tilstrekkelig inn i sitt eget mørke, vet at så stor forskjell er det tross alt ikke på oss mennesker. Ikke når en kommer ned til grunnfjellet. Det er en høy pris å betale for å ikke gjemme seg.
Om du kjenner til Wilfred Bion? Hans ideer om hvordan vi håndterer eller håndteres av tanker som ikke vi kan tenke, (boka 'Second Thoughts' f eks) og kanskje spesielt artikkelen 'Attacks on linking' innbiller jeg meg at du ville ha glede av å lese. Han var en veldig spennede - og krevende (noe jeg tror du vil like) - fornyer av psykoanalysen.
Psykoanalysen har utviklet seg ganske langt fra Freuds deterministiske og mekanistiske syn og har i dag tatt opp i seg så mange, og til dels motstridende retninger, så den er i vår blitt så mangt, hele det interpersonlige feltet har blitt en integrert del og har tilført mye og umistelige bidrag. Det måtte komme, for Freud kunne heller ikke tenke tanker som ikke var mulig tenke. Selv om Gamlefar nok vrir seg i grava.
Jeg er på ingen måte uenig med deg i at konstruksjonene er plastiske og nettopp konstruksjoner, men det er som det de tjener sin funksjon. Uten dem er vi prisgitt Id-kreftenes intense kaos. Det er det få som tåler over tid uten å bli det vi kaller gal. Synes du kan virke ganske nådeløs med deg selv, for alle har vi mørke i oss som vi håndterer så godt vi kan. De fleste vet ikke det. Noe av mørket kan vi utfordre, og noe skal vi tilgi oss selv for at vi ikke har mot til å nærme oss. I alle fall for tiden, for mot kan jo en ta til seg - på samme vis som det kan mistes.
Som folk flest er også jeg glad i oppmerksomhet. Når det er sagt var det absolutt ikke min intensjon å få dette til å handle om min person. Det var ganske flåsete av meg å si at jeg er gal all den tid jeg aldri har vist tegn til psykose. Antar at diagnosene mine er dissosiativ lidelse og gad, men jeg har ikke helt styr på hva konsensus er for øyeblikket. Selvfølgelig er det lett å være negativt innstilt til samfunnet som en av de marginaliserte, på den annen side gir det nok noe fordeler som observator.
Det jeg egentlig ville frem til i tidligere innlegg var at ens ambisjoner, mål og ønsker i stor del preges av den kulturen man er en del av. Og konsumkulturen underbygges i så stor grad av reklame og kommersiell presse at det vil være naivt å tro at dette ikke også påvirker vårt jeg. Du nevnte dette med at plager og diagnoser endrer seg. Det mye omdiskuterte eksemplet med at anoreksi er blitt eksportert fra Amerika til Kina er et godt eksempel på dette. I Kina eksisterte nok allerede den underliggende lidelsen, men symptomene er et resultat av amerikansk kultureksport. New York Times, The Americanization of Mental Illness,
http://www.nytimes.com/2010/01/10/magazine/10psyche-t.html.
Selvfølgelig påvirker også konsumparadigmet vår psyke. At paradigmet skaper velfungerende mennesker innenfor de rammene det setter er et dårlig argument for status quo om en ikke først spør seg selv om rammene er forsvarlig og i menneskenes interesse, likevel er det slik stadardargumentet lyder.
Gir De tilbøyeligheter til heuristikker og biaser samt et konsumdrevet jeg til et menneske så tar De friheten fra det med det samme.
Når det gjelder resten av innlegget ditt så satte jeg meget pris på det, men føler ikke helt at jeg har kapasitet til å svare på det nå, ei heller at det er rette plassen. Takk for boktipset!