Helgen er over og jeg har hatt en grundig sammenligning av mine Rogue Apollo blokker og EAM Lab 260a stereo effekt.
260 er en klasse A transistor sak som leverer 60w(i klasse A). I mitt system med mine PMC BB5 er det naturlig nok ting denne ikke gjør som Apolloene gjør.
Dette dreier seg først og fremst om dynamikk og basspådrag. Rogue har ca 190w mer og har også en vesentlig større strømforsyning. Alt dette sier seg jo egentlig selv og er ikke veldig interresant. Det som derimot er svært spennende er og høre hva denne "lille tassen" greier og prestere på andre parametre, og det er det jeg fortsetter og fortelle litt videre om.
Mange har vel med god grunn en oppfattelse av at jeg er en fanatisk rørpatriot. Men sannheten er at jeg egentlig gir blaffen i rør v.s. transistor, horn v.s. apekister osv. Mitt fokus er bestandig at jeg investerer i det som jeg synes lyder best, og så langt har det vært mye rør . . . Jeg har hatt noen transistor-trinn innom oppgjennom årene men har bestandig syntes de har kommet til kort når det gjelder øvre frekvens området. Det har blitt hardt, metallisk og lite troverdig. Jeg spiller mye klassisk og det er dessverre her problemet har vært størst. Litt enkelt sagt har det vært som om strykere kun har strenger og ingen kasse.
Men nå begynner den mer interresante delen av disse skribleriene. Hva er det denne forsterkeren kan, hva er den god på tilkoblet BB5? Hvis jeg skulle bruke ett ord ville det vær: Åpenhet. Og når den har en totalt fraværende hardhet og fokusering på øvre frekvensområdet, ja da begynner min interesse og oppmerksomhet og øke. For det som faktisk er sannheten er at 260 er mer raffinert, finkornet og oppløst enn Rogue.
Den har en åpenhet blandet med akkurat passe varme som ender opp i en naturlighet som jeg ikke har visst om kunne bli presentert i mitt anlegg. Jeg tror mer på strykerne i sekstettene til Brahms med EAM Lab enn via Apolloene.
Tredimensjonaliteten er også bedre. Dette har vel kanskje noe med lavere støygulv og gjøre, ikke vet jeg, men bedre er den. Det er i det hele tatt en utsøkt nytelse og spille kammermusikk på 260! Men . . . og her kommer vi til noe viktig, når man skifter over til større orkesterverk må jeg si jeg savner det jeg i starten nevnte, nemlig basspådrag og dynamikk. Paukene og orkesterutblåsingen i Sostakovich cellokonsert blir for tamt og flisete. Her kommer mangelen på krefter tydelig frem. Hadde det vært en annen høyttaler som ikke hadde transmisjonslinje ville resultatet kanskje blitt et annet men her i huset faller det litt igjennom. Når nedre frekvensområde "uteblir" i slike partier virker også gjengivelsen noe mer anstrengt
Når dette er sagt må jeg jo si at når jeg skifter sjanger og spiller mer jazz, fusion, rock og pop opplever jeg ikke lenger bassen som noe problem lenger. Faktisk er mye av bassdefinisjonen i disse sjangrene mer nyansert og definert enn Rogue, den har bare ikke samme pondusen.
Mellomtone området er litt tørrere og ikke med fullt den samme kroppen som rørblokkene men til gjengeld er den mye mer åpen og transparent. Ja her er det faktisk så stor forskjell at jeg plutselig hørte kompdetaljer på låter jeg kjenner ut og inn. Et godt eksempel er "Up all night" med John Scofield. I låt nummer 2 er det flettet inn noe gitarkrydderi sammen med synt. Har alltid hørt dette som én enhet, ikke som to instrumenter slik 260 får til. Det er ikke noe poeng i seg selv med størst mulig oppløsning men når det tjener musikkopplevelsen og stykket som kunstform blir det noe helt annet.
Når denne forsterkeren kom inn av døra hadde jeg ikke andre forventninger enn å få tilfredstilt min nysgjerrighet rundt klasse A transistortrinn og hva det kunne gjøre med lyden her på lytteloftet. Lite visste jeg hvor mektig imponert jeg ville bli og hvor mye mer ydmyk jeg skulle bli med hensyn til hvor mye man med sikkerhet kan si man ikke vet i denne hobbyen . .
Blir Apolloen byttet ut? Nei, ikke med denne modellen, det er jeg fortsatt for glad i bass til og gjøre, men fy så nysgjerrig jeg har blitt på storebroren!
Ha en fortsatt fortreffelig mandags kveld-