Jeg klør litt etter å skrive noe i den forsterkerdiskusjonen, for den er ganske interessant. Regner med at det er greit at jeg lufter mine tanker om dette.
Eddie1 opplever mer fart og moro med en svær transe. Så sa brura, hø hø hø. Neida, så enkelt er det ikke. Han har åpenbart funnet en transe som er jækla rask, raskere enn de kombinasjonene av rør han har opplevd. Da tar jeg det for gitt at rørene var helt ok, bias var riktig og at det ikke var noen missmatch mellom pre og effekt i rørsettet, eventuelt at det kan ha vært en dårlig synergi mellom forsterker(e) og kilde. Årsakene kan være utallige, og resultatet kunne muligens vært annerledes med å skifte ut en av komponentene i forsterkeren eller kilden. Men det legger jeg til side, og vurderer det ut fra at alle de variablene var i orden.
Da er det en enkel forklaring på hvorfor det er uenighet, og den bygger jeg på min sølle erfaring med Klipsch, LaScala i særdeleshet. Den tiden jeg brukte LaScala som dj fra tid til annen brukte jeg en Hitachi effektforsterker. Jeg husker jeg gjorde meg tre tanker om LaScala. Først og fremst var det utrolig moro å forberede seg på spillejobb, hvis diskantene ikke var brente (det forekom at han andre dj-en brant diskantene. Døv for vreng i diskanten). Det andre var at jeg ikke kunne klart å leve med dem hjemme, til det banket de altfor hardt på døren. Det tredje var en betraktning jeg gjorde meg da jeg gjorde en mobil gig med Jamo Power 500 og Nikkos største effektforsterker. Det var en moderne high speed-transistorforsterker. Jeg tenkte at jeg var glad jeg ikke brukte den på LaScala. Det ville rett og slett blitt ubehagelig og klinisk.
Flere her inne kjenner LaScala godt. At den modellen har fans er veldig enkelt å forstå, nesten enklere enn å forstå at folk er fans av Khorn. De er rett og slett ekstremt rå. Hadde jeg ønsket den lyden som Eddie1 ønsker seg ville jeg heller valgt LaScala hvis jeg var han, for den korresponderer sannsynligvis veldig godt med smaken hans. Han ville nok trengt noe ekstra i bunn, men det skremmer vel ikke Eddie1.
Dette er veldig subjektivt, men jeg synes det er bedre å gå for LaScala enn å tyne Khorn med høyhastighetsforsterkeri med transistorer. Khorn er allroundere, og for meg skal et sett Khorn spille både strykekvartetter, solosang, orgelsymfonier og punk og funk. Jeg synes en kjent kar på Haugalandet med over 40 års erfaring fra hifimiljøet sa det så treffende da han sa noe slik som "det er aldri feil å komme kjapt igang, men det er mulig å stoppe for fort". Det var hans eneste alvorlige ankepunkt på Klipsch, en kritikk som jeg er enig i når det gjelder flere av de kombinasjonene jeg har hørt. Spesielt gjaldt det Hitachi/LaScala, men også Ref på rør har hatt en tendens til å stoppe for kjapt med ca 6" bass/mellomtone.
Effekten er at spesielt akustiske instrumenter tilsynelatende ikke klinger helt ut. Det er faktisk mulig å være for kjapp, og det skaper en litt mindre realisme i forhold til akustikk, det mangler liksom litt i etterklangen. For meg er det et lett offer å foreta, for å få de andre kvalitetene til den lave prisen. Det samme kan jeg forestille meg blir problematikken med Khorn. Jeg er hellig overbevist om at hvis jeg hadde hørt en hurtig kvalitetsforsterker som Quad 405 II på Khorn så hadde jeg funnet det slitsom til min musikksmak. Symfoniorkestre hadde fått masse trøkk, men liten tyngde og pondus. Hurtige løp på en Fender Jazz eller heftig fingring på en Moog ville stått som en påle i stuen, med en storhet og realisme som ville vært skremmende. Det hadde vært morsomt i flere uker, og Led Zeppelin hadde neppe blitt spilt på flere år igjen etterpå. Men så ville til slutt den dagen som Quad skremmer Dido fra å begå selvmord komme. Den dagen jeg plutselig ikke synes at Antal Dorati i London beveger meg lenger.
For å være ærlig tror jeg at i min smak ville en ekstremt hurtig transe, og jeg digger jo Quad 405 II, ville forverret den eneste alvorlige svakheten Klipsch lider av i mine ører. Jeg regner med at det er en del av DNA-et som også Khorn deler. Som jeg har skrevet utallige ganger er det endelige resultatet nesten uansett et valg av kompromisser, og ofte blir det litt pest eller kolera. Hvor mye etterklang ofrer man for å oppnå at ungdomshormonene bruser igjen? Hvor mye av den totale rytmiske galskapen vil jeg ofre for å unngå at Alfred Deller kryper tilbake til graven igjen i skrekk og beven? Her er det nok d'Herrene Jan & Ed har virkeligheter som krasjer.
Den effekten Ed beskriver er for meg en imponatoreffekt. For mye av det gode kan faktisk bli for mye av det gode imo. Det tror jeg gjelder de fleste rusgifter, og sannelig kan det også gjelde for lyd. Det er vanskelig å få for lite dyp bass, men det er mulig å få for mye bass. Det samme med utstrakt diskant. Og det samme med dynamikk vs for hurtig stans av membranen. Realistisk sett tror jeg ikke LaScala klarer å gjøre hele den jobben jeg ønsker meg, selv med 300B trioder. Men Khorn og Belle ville nok gjort jobben utmerket, i likhet med andre og mindre modeller. Men skulle et sett Heritage gjøre jobben for meg så tror jeg at de fleste gode transistorer ville medført for mye fest og moro på bekostning av den realismen jeg ønsker meg med strykere, for eksempel. De er jo laget for å få apekister til å synge.
Det må klinge mer ut enn det jeg husker LaScala gjorde, og kritikken av Klipsch fra den gamle haugalending blir liggende som en tommelfingerregel hos meg; ikke kombiner Klipsch med noe som har høyhastighet som nøkkeldisiplin. Jøss, det sparker balle på en måte ingen andre kan. Det er litt som når man jobbet aktivt med bass og diskant på sitt første ordentlige anlegg på syttitallet. Man skrur til det høres mest mulig moro ut, og er fornøyd med det fram til små endringer i musikksmaken gjør at ting låter galt.
Det er ikke bare rørforsterkere som kan levere den lyden jeg ønsker meg ut av Khorn. En hybrid fra Italia mener jeg bør låte flott. Sugden A21 vil kanskje være litt avhengig av hvilken versjon, for de har visstnok litt forskjellig karakter. Uansett er jeg litt spent på om og eventuelt når det kommer en rapport om den kombinasjonen. Rapporter om Malmin og Klipsch er garantert på vei, det er bebudet. Quad II og Nikko er utelukket. Sunfire aner jeg ikke noe om, men vil anta ut fra rapportene her at de er ganske hurtige. Det er jo et merke som er blitt kjent for gode subwoofere, noe som antyder fokus på hurtighet. Dette ble en lang vei mot en enkel konklusjon, og det er den alle har kommet fram til. Det jeg ønsker å fram er at her er vi åpenbart veldig forskjellige. Det er trolig at Jan befinner seg et sted mellom meg og Eddie1 i musikkvalg og lydsmak. Jeg er den kulturelle oldingen, Jan er muligens den gyldne middelvei, og Ed er den horomonsprengte tenåringen. Så forskjellige kan folk være, og jeg tror vi kan være enige om at vi alle kunne levd med Khorn drevet av rør eller en ikke for ivrig basstranse. En ivrig basstranse er det som skiller oss. Jeg ville tatt highway-en i motsatt retning, og Eddie1 hadde oppnådd sitt nirvana. I veikanten sitter en forvirret og fortumlet Jan, grublende på hva det var som skjedde. Heldigvis har han en eske kassetter med åttitallspop i bilen, og en uåpnet limited edition-cd av Porcupine Tree feat. Opeth som han fikk av kjerringa til jul. Av en eller annen grunn foregår dette scenarioet i januar 2013.
Kos dere med deres egne preferanser resten av 2013, folkens.
(Nå får det pokker meg holde med Jan-er. Nok er nok, og som sagt er det faktisk mulig med...)
