Costello har et poeng i det at nettopp på områder som klangfarger, siden det er topic-of-the-day 
, så er det man finner forbedringer ved å klatre oppover. Selv synes jeg at CDS3 er en svært klangrik cd-spiller, og det er på dette området særlig at den distanserer den ellers utmerkede (og klangrike) CDX2 imo, men det hørtes ikke særlig godt via 282/250.2 som jeg syntes ble en dårlig match med CDS3.
I ettertid så jeg også at Naim ikke bruker CDS3 med 282/250 i recommended systems. Sikkert av en grunn.
Med bytte av effekttrinn til den langt åpnere og raskere NAP300 så skjedde det en revolusjon hos meg, særlig på utbyttet av lyden fra CDS3/XPS2 (LP12 var en bedre match med 250.2 enn CDS3 var), selv om jeg beholdt 282/Hi lenge før jeg byttet til 552.
CDS3 ble plutselig en helt annen spiller; det som før trakk i en litt myk og feit retning (sammen med 250.2) ble plutselig en helt annen synergi med 300.
Det som videre skjedde med 552 var også bra, men flaskehalsen var funnet så forskjellene ble ikke så avgjørende. 552 kledde av lyden enda mer, slik at små klangnyanser fikk klinge ut og plutselig bli en signifikant del av hver enkelt note; noe i retning av det samme som f.eks Chord Anthem 2 gjorde hos meg, for de som kjenner effekten av dens spesielt åpne, nakne lyd. Naken lyd i denne sammenhengen vil da altså si alt annet enn steril og kald; tvert om mer ekte og klangrik åpen ærlighet.
Jeg tror transparens er et nøkkelpoeng for å oppnå en ekte klangrikdom. Feit lyd eller romantisk glød er IKKE hva jeg assosierer med de ekte klangnyansene fra et instrument! Tvert om som sagt; transparens gir oss innblikk i egenarten til hver enkelt note fra hvert enkelt instrument, og høy transparens/lav støy gir en høyere grad av detaljering på små nyanser som totalt sett oppleves som mer ekte klang. Derfor opplever jeg en feitere forsterker (som f.eks min 250.2) som mindre klangrik enn den tilsynelatende naknere og slankere, men mer transparente 300. Merk det poenget; jeg tror og mener det er et viktig et i denne diskusjonen.
Alle som har hørt en CDX2 i et velfungerende system, og sammenliknet med f.eks en CD5i, vet hva jeg mener. CDX2 virker åpnere og klarere, kanskje vil noen si slankere og noe mer frempå på et vis; men den er mye mer klangrik, noe som lett går opp for deg når du sitter og hører på de forskjellige instrumentgruppene i et orkester, og deres respektive klangfarger. De hører du lett som fot i hose med CDX2, mens du sliter med det på CD5i i forhold.
Mvh Vidar P
, så er det man finner forbedringer ved å klatre oppover. Selv synes jeg at CDS3 er en svært klangrik cd-spiller, og det er på dette området særlig at den distanserer den ellers utmerkede (og klangrike) CDX2 imo, men det hørtes ikke særlig godt via 282/250.2 som jeg syntes ble en dårlig match med CDS3.I ettertid så jeg også at Naim ikke bruker CDS3 med 282/250 i recommended systems. Sikkert av en grunn.
Med bytte av effekttrinn til den langt åpnere og raskere NAP300 så skjedde det en revolusjon hos meg, særlig på utbyttet av lyden fra CDS3/XPS2 (LP12 var en bedre match med 250.2 enn CDS3 var), selv om jeg beholdt 282/Hi lenge før jeg byttet til 552.
CDS3 ble plutselig en helt annen spiller; det som før trakk i en litt myk og feit retning (sammen med 250.2) ble plutselig en helt annen synergi med 300.
Det som videre skjedde med 552 var også bra, men flaskehalsen var funnet så forskjellene ble ikke så avgjørende. 552 kledde av lyden enda mer, slik at små klangnyanser fikk klinge ut og plutselig bli en signifikant del av hver enkelt note; noe i retning av det samme som f.eks Chord Anthem 2 gjorde hos meg, for de som kjenner effekten av dens spesielt åpne, nakne lyd. Naken lyd i denne sammenhengen vil da altså si alt annet enn steril og kald; tvert om mer ekte og klangrik åpen ærlighet.
Jeg tror transparens er et nøkkelpoeng for å oppnå en ekte klangrikdom. Feit lyd eller romantisk glød er IKKE hva jeg assosierer med de ekte klangnyansene fra et instrument! Tvert om som sagt; transparens gir oss innblikk i egenarten til hver enkelt note fra hvert enkelt instrument, og høy transparens/lav støy gir en høyere grad av detaljering på små nyanser som totalt sett oppleves som mer ekte klang. Derfor opplever jeg en feitere forsterker (som f.eks min 250.2) som mindre klangrik enn den tilsynelatende naknere og slankere, men mer transparente 300. Merk det poenget; jeg tror og mener det er et viktig et i denne diskusjonen.
Alle som har hørt en CDX2 i et velfungerende system, og sammenliknet med f.eks en CD5i, vet hva jeg mener. CDX2 virker åpnere og klarere, kanskje vil noen si slankere og noe mer frempå på et vis; men den er mye mer klangrik, noe som lett går opp for deg når du sitter og hører på de forskjellige instrumentgruppene i et orkester, og deres respektive klangfarger. De hører du lett som fot i hose med CDX2, mens du sliter med det på CD5i i forhold.
Mvh Vidar P
