I går var jeg så heldig å få lov til å oppleve OMF sitt utrolig fascinerende anlegg! Først vil jeg gjerne takke
@OMF for sin varme velkomst og særs hyggelige selskap i en tid hvor man føler seg uglesett og unngått. (Who am I kidding, jeg er alltid uglesett og unngått.) Anyway, OMF viste seg å være en veldig trivelig, blid og omgjengelig type som jeg gjerne treffer igjen
Det første som slo meg når jeg kom ned i hulen til OMF var at det var en langt triveligere hule enn jeg så for meg; et rom som er stort og luftig, velproporsjonert, ryddig og pent - rett og slett et rom som er kjempelett å trives i. Med tanke på at det er både kino/surround-anlegg, svære Magnepaner, DBA system, pc-pulter og generøse mengder akustikktiltak er det absolutt godt jobbet å få trivselfaktoren høy. Bilder gir ikke et godt nok inntrykk. Well done!
Med rasshølet (meg) godt plantet i sofaen slo verten forståelig nok av lyset slik at han slapp å se meg og satt på musikk slik at han også slapp å høre meg.
Jeg ønsket å la OMF styre med spilleliste slik at jeg fikk presentert litt forskjellige ting som fremhever anleggets nyanser (og vertens preferanser) bedre enn jeg sannsynligvis ville klart med Eminem og svensk polka. Det viste seg å være et sjakktrekk, for hvilken opplevelse!
Vi startet med Keith Jarret i et live-opptak hvor jeg rett og slett ble bergtatt av lydscenen, kraften og sammenhengen fra topp til bunn. Jeg forsøkte å følge med på hva anlegget gjorde for noe, men tankene mine ble bare blåst vekk og jeg ble sittende med øynene lukket med et fårete smil mens jeg så Keith danse fingrene sine over pianoet sitt. Nils Petter Molvær sto så for flere hoderystinger og flekking av råtne tenner enn vi ungdommer liker å innrømme, så det bare forbigår vi helt i stillhet...
På et par påfølgende opptak ble jeg litt satt ut av at lydbildet ble så voldsomt stort, også på vokal, at jeg lurte en stund på om det handlet om en karakteristikk på slik linjekilde-prinsipp som Magnepan er, men jeg landet trygt på jorden igjen på andre mer tradisjonelle opptak hvor størrelsen nedskalerte til mer normal høyde og avstand til scenen. Forskjellen som var mest slående fra det jeg er vant til handler mye om at lydbildet i bredde og dybde er mye større og friere hos OMF enn hos meg. En slags følelse av at rom og sted bare forsvinner helt, noe jeg ikke opplever hjemme - eller i små rom med flater tett på høyttalere/lytteposisjon generelt.
Etter en fortryllende demorekke fikk jeg kastet en datapad med spillelister i fanget for å fikle så mye jeg ville, og det viser seg at jeg har en liten forkjærlighet til OMF sin eminente musikksmak.
Jeg er glad i akustisk musikk (helst live) og litt diverse som Springsteen, Eva Cassidy, Willy Nelson, Johnny Cash, en smule Kris Kristoffersen og et par Michael Jackson-låter ble spilt før jeg fikk en liten quick-peek på litt forskjellig som Tom Waits (who tha fuck?) har ødelagt hørselen til folk med.
(En spøk, selvsagt. Den karen har mye rart som virkelig gjør seg på et anlegg som evner å gi musikken både størrelse, pusterom og fysisk kraft. Ikke like bra i bilen på vei hjem
)
Det var en stor suksess mer eller mindre fra topp til tå, ingen innspilling låt fryktelig, ingen innspilling låt hardt eller kaldt og ingen låt gjorde at fingrene fikk rykninger mot verken volumknott eller neste sang. Det i seg selv er en egenskap jeg lengter etter og misunner sterkt.
Så, jeg vet slikt prat er diffust og at folk gjerne ønsker veldig konkrete ting som brant seg inn i knotten, så jeg skal gjøre et forsøk på å sortere mine altfor mange sanseinntrykk;
Tanker om DBA og basskvalitet;
For første gang i min hifi-karriere var bassen bare noe som var der, ikke noe som trakk fokus til seg. Jeg hørte aldri DBA systemet, jeg hørte bare instrumentene slik de forventes å låte plassert der de skal være i lydbildet. Jeg registrerte aldri noe rom-lyd, resonanser, vibrasjoner eller ulyder som gikk igjen gjennom flere innspillinger og jeg hørte ingen forskjeller ved å flytte meg i høyde eller bredde.
Ingen signatur i bassen gikk igjen slik at jeg ble oppmerksom på at det var for mye dypbass, for mye punch eller andre overdrevne artefakter, bassen bare var der som en naturlig del av lydbildet.
For meg var det overraskende at bassen plutselig ble det
minst viktige i lyden da jeg alltid har opplevd at den var
mest viktig - muligens fordi man blir tydelig klar over bassen når den tiltrekker seg unødvendig oppmerksomhet når det ikke stemmer helt?
OMF har tidligere skrevet om at mange besøkende sier de ønsket seg litt mer bass, men via en del låter med mye bass fikk jeg definitivt ikke inntrykket av at det manglet noe her. På én låt hvor jeg forsøkte intenst å oppdage lyden av DBA ble jeg litt satt ut av at bassgitaren gikk fra å være brutal på harde anslag til å være silkemyk og forsiktig nyansert under rolig klimpring, hvor bassnotene gikk fra å føles som solide slag over til en nesten umerkelig myk vind som strøk en over kinnet - uten å miste definisjon, klarhet og tydelighet. Wow.
På en annen låt (fra Molvær hvis jeg husker riktig) var det spilt inn noe som minnet meg om en slags vind av bass som flyttet seg rundt i rommet i både lengde, bredde og høyde. Fantastisk demospor og fantastisk illustrasjon om hva et skikkelig bassystem kan bringe frem. Mindfuck for de som tror slike systemer er bortkastet og at man klarer seg med 5" bassdriver på sin kjære stativhøyttaler med bikkja sin pondus som eneste bassfelle i rommet.
10/10 - perfekt score til DBA.
Midbass, trøkk og snert;
Jeg var veldig spent på om Magnepan kunne klare å gi den mellombassen med snert og trøkk for å holde følge med basskvaliteten fra DBA eller den voldsomme attacken/stingen oppover i frekvens som feks kompresjonsdrivere er så gode til, så jeg ga et ærlig forsøk på å vurdere dette.
Dessverre har jeg ikke noe spesielt negativt å melde om her heller. Når Keith hamret seg nedover tangentene følte jeg hver og ett slag taktilt på kroppen uten å oppleve at det manglet fysiske kvaliteter i deler av spekteret og trommer sparket kontant og hardt selv på anstendige nivåer. (Jeg er ikke fan av veldig høy musikk). Messing blåste med kraft og sprut som forventet med kanskje en ørliten avrunding i forhold til jeg er vant til, men klangbalansen er nok noe mørkere hos OMF enn hos meg. Dynamisk sett har nok Magnepan noen mangler på ren taktil kroppsmassasje i forhold til feks horn, men til mine preferanser på min type musikk og lyttenivå holder det i lange baner.
10/10.
Detaljer, mikrodynamikk og organisk klang;
Jeg skjønte på OMF at overgangen fra horn til Magnepan handlet om å få en mer organisk lyd med litt mindre in-your-face presentasjon av musikken, noe som for meg høres ut mer som en forandring i måten lyden brer seg i rommet enn som en tonal justering eller optimalisering av forvrengning el.
Her hadde jeg på forhånd allerede sett for meg at en dipol på 19 meters høyde ville gi en mer diffus lydscene som går litt på bekostning av 4k oppløsning i detaljer, og på sett og vis fikk jeg oppleve litt den effekten også. Her følte jeg at detaljene ble en del av en større helhet istedenfor å bli kastet frem i lydbildet som en attention-grabber.
Mindre pin-point, mer helhetlig scene?
Mikrodynamikk er ikke min sterke side eller fokuspunkt, men jeg hørte og følte hver minste lille forandring i hvordan artistene plukket på strengene og tangentene, fikk med meg nyansene i hver minste forandring som om jeg satt med øynene åpne og så på forestillingen. Hver utklinging av hver streng kunne følges detaljert selv om det skjedde mye annet i lydbildet og jeg følte aldri at lyder druknet eller forsvant på noen måte uansett hvor hektisk det ble.
Jeg følte meg mer som på en akustisk live-event enn jeg gjorde som en audiofil fjott foran et par bråkebokser med to lokaliserbare lydkilder - noe som er en svært vanskelig illusjon å få til uten et stort og dedikert rom.
Har OMF kommet helt i mål til 10/10 ang ønsket om organisk klang?
I mine ører svært vanskelig å si uten mer tid foran anlegget og uten å eksperimentere litt med frekvensrespons gjennom Audiolense, men det var én ting jeg tenkte et par ganger på som jeg har tenkt på hjemme hos meg selv også (i MYE større grad). I
noen tilfeller følte jeg at selve stemmen i opptaket låt litt tørt/grått akkurat i det området hvor man går inn i oppstarten av s-lyder, et frekvensspekter jeg ikke helt klarer å finne ut av med EQ hos meg nå når jeg tester. Jeg kjente litt igjen signaturen hos OMF som jeg har her, bortsett fra at den er 10 gangen så sterk hos meg og direkte plagsom.
Det er mer enn litt sannsynlig at jeg allerede var hypersensitiv og aktivt letet etter det siden jeg har styrt med det såpass mange ukene i det siste, men det kan også tenkes at det er den signaturen enkelte hevder å høre med hypex/klasse d kontra feks rør som jeg har hørt kan låte bløtere/fyldigere. Eller kan det rett og slett bare være innspillingen, signatur av opptaksmikrofonen? Uansett, denne tanken slo meg kun ved et par anledninger på et par innspillinger som i utgangspunktet var litt tynne (komprimert?) på vokalen og forsvant som dugg fra solen på andre opptak.
Står og vipper litt mellom 9 og 10/10 på dette området fordi jeg tror kanskje det kan være en smule å hente på akkurat det ene punktet. Knekkpunkt på tilt feks kan gjøre store forskjeller på slike detaljer.
Konklusjonen min er at dette systemet er en ren innertier og en virkelig stor opplevelse som er verdt å slå ned dørene til OMF for å få med seg. Dette flyttet målpostene for hva jeg trodde et stereoanlegg kan få til og jeg er sinna på meg selv for at jeg ikke har tilsvarende.
Tusen takk for at jeg fikk lov å komme, og sorry for at du til slutt måtte kaste meg ut. Jeg hadde ikke lyst å gå
Fått inn endel nytt, men for øyeblikket roter jeg rundt som en brevdue med magnetpannebånd!
