vredensgnag skrev:
DR-tallet er altfor simpelt som indikator - det introduserer en glatting over et helt album, og kan være meget misvisende. Noen få spor med lave verdier kan trekke snittet ned, mens albumet som helhet kan være meget akseptabelt.
Man må, som masvis, inn i enkeltsporene for å kunne gjøre seg en oppfatning.
Og det kunne vært interessant å få DR-verdiene på de to versjonene av Aqualung som er blitt vist nå.
DR-analysen gjøres spor for spor. Og den genererer en rapport som viser DR-verdi spor for spor, så det er enkelt å dypdykke i et album med mange låter. Samtidig som man kan forholde seg til det veide gjennomsnittstallet for albumet under et. Kjekt når man skal sammenligne 2 versjoner av samme album, slik som her.
Raportens enkeltmålinger viser også max level for hvert spor. Er de presset opp i "-0,0dB" så lukter det brickwall komprimering de luxe.
---------
REMASTERS GENERELT:
EQ:
I motsetning til Mr-T og andre, så har jeg en pragmatisk holdning til EQ, beroende på utgangspunktet. 70-talls rock ble mastret for 70-talls lydutstyr med vinyl som medium, og vurdert gjennom 70-talls monitorutstyr. Datidens utstyr hadde generelt sett mer farging og kulør, både i bass og diskant. En gjengs 70-talls platespiller hadde også mer boogie faktor og fleskete mellombass. Heller ikke mye oppløsning fra en 400-kroners pick-up anno 1975. En ganske sumarisk og betont diskant. Selv i dag skal må du opp i pris for å få en pickup med glatt og oppløst diskant.
Vår tids utstyr, med CD som medium, er mer tonalt nøytralt og farger lyden mindre. Strammere lyd, mer båndbredde/utstrakthet på flankene, mindre fedme fra HT-kabinetter og forsterkere med mer kontroll/dempningsfaktor.
At man således går inn og justerer EQ med moderne studiomonitorutstyr, for at det skal låte bedre/riktigere på moderne avspillingsutstyr, ja det er smart.
-Dette gjelder som sagt typisk 70-talls rock/pop, og forutsatt "alt med måte" En liten touch her og der.
Når det gjelder akustisk musikk som jazz/klassisk, så foretrekker jeg disse uten EQ, noe som også er mest vanlig rundt forbi.
Dynamisk komprimering:
Her er jeg helt på linje med Mr-T. Enhver komprimering forringer lytteopplevelsen, uansett opphavsalder og sjanger, når jeg avspiller dette på mitt moderne hi-fi utstyr.
Men jeg er ikke helt hysterisk. Jeg tolererer
litt komprimering, spesielt hvis utgangspunkter er bra.
Etter mitt skjønn er det ikke EQ, men overdreven dynamisk kompresjon som ødelegger de mange remasters som har kommet de siste 10-15 årene.
AQUALUNG SPESIELT:
Jeg har ikke hørt denne nye 40års utgaven, men det virker som om de som er fornøyd vektlegger den nye EQ og at de ikke henger seg opp i komprimeringen.
