Diverse The Loudness war

[Hedde]

Problemet er jo at Aqualung var en fiasko lyd og produksjonsmessig; kanskje den plata med dårligst lyd fra 1971 så lenge vi snakker om "store" band.

Den er det den er..........Det vil si, inntil nylig.

Dette er albumet som gjorde Jethro Tull til et mega arenaband og de hadde flere store radiohiter med de berømte fløytesoloene. Du finner den på Rolling Stone si liste over de 500 største albumene. Hva er galt med lyden??

Ett anlegg bør klare 96 utgaven av dette mesterverket på samme måte som den originale vinylplata. Den originale vinylen er ikke mixet annerledes enn 96 utgaven i redbook.

 

[Dr Dong]

Noen som har hatt mulighet til å rippe et spor fra den originale CD-utgivelsen (-96 utgaven) og sende meg på en eller annen måten (ta kontakt på PM).

Jeg får 40-årsutgaven (cd / dvd og vinyl - bestilt) og har visstnok tilgang til en original (?) vinylutgave (hvis tilstand jeg ikke kjenner til).

Hadde vært artig å sammenlikne…

 

[Voff]

Noen som har hatt mulighet til å rippe et spor fra den originale CD-utgivelsen (-96 utgaven) og sende meg på en eller annen måten (ta kontakt på PM).

96-utgaven er ikke en original men den første remaster av tullkatalogen. Første CD utgivelse av Aqualung er fra tidlig 80-tall...
96-utgaven er 25th anniversary remaster....

 

[Dr Dong]

Noen som har hatt mulighet til å rippe et spor fra den originale CD-utgivelsen (-96 utgaven) og sende meg på en eller annen måten (ta kontakt på PM).

96-utgaven er ikke en original men den første remaster av tullkatalogen. Første CD utgivelse av Aqualung er fra tidlig 80-tall...
96-utgaven er 25th anniversary remaster....

Takker for korreksjonen.

Var litt forvirret her, men er på rett vei nå.

Tillegg:

Ville bare legge inn denne fra Steve H. vedr. utgivelsen på DCC (CD og vinyl)

«The deal with Aqualung is this:

Great album, average recording.

What I tried to do, was to give you the true sound of the master tapes with a bit of "Steve enhancemnt" thrown in for a more "Breath Of Life" sound.

Now, I can't go back in time and tell the mixer of "Aqualung" to turn the bass guitar track up, but I would never EQ in a bunch of floppy rumble down there just to get some extra boom. I mean, *****, it took me years just to get the real tapes from Ian's house.

MFSL used the American EQ copy (production master) to cut from. This version already was compressed compared to the master tape, and some primitive EQ added in. Now, it is a know fact that MOST (but not all) music fans LIKE compression. They respond well to it. It makes stuff louder and more "exciting". And of course, adding the MFSL "smile curve" helps, too. Just adds that oomph that doesn't exist in real life. Same reason most folks love new "remasters". Louder is everything...Sigh.

For me, using all of the tone changing stuff that was added to the EQ dub, and then adding all of the MoFi EQ on top of it, with some wacky half speed mastering on top of it....Well, I just didn't want to distort the original sound of the hard-fought master tapes that way.

I like the way the DCC version sounds. It has natural vocals, and a tonality that is missing from ALL other versions.

The problem with Rock 'em - Sock 'em bass, is that it is like having a subwoofer turned on all of the time. After it's all over, you have a headache. Folks can dial in some thump down there if they want. The important thing, is that they can dial it OUT again when they grow weary of that sound!

One other little point:

People who listen to LP's (I'm one of them), have a really tough time describing what they are hearing, tone wise, because no one else's LP playback system will match theirs. MC Carts have their own wacky sound, as do phono preamps: How RIAA accurate are they? And the interconntects, etc. Are they tailoring the sound? Hard to say what is accurate, when the LP playback system isn't.

The best way (if you care), to tell if your LP playback is "in the ballpark" tone wise, is to compare your DCC CD of "Aqualung" with the DCC LP of "Aqualung". After adjusting for the LEVEL difference, Do A sync-up and A/B them. The tone of the music should be darn close; they were when we cut them. If the sound is too far off from the CD to LP, then something is out of whack, probably with the phono gear.

»

http://www.stevehoffman.tv/forums/archive/index.php/t-704.html

Ikke for å spore av tråden, så … [/OT]

 

[Bartesam]

Har Auqualung fra Uk som ble presset av Sanyo i Japan. Kjøpte den på CD-Hjørnet på Grønland T-Bane i 1986 da jeg jobbet der

 

[vredensgnag]

Til Mr. Dongs funn:
http://www.soundstage.com/music/mus0997g.htm

Den detaljerte artikkelen sammenligner de tre første cd-utgivelsene. Nå skjønner jeg hvorfor dcc-utgaven er så dyr på bruktmarkedet.


I highly recommend snapping up a DCC Aqualung before they disappear. You see, there's a very painful trend I've been following lately. Many record companies are taking the opportunity to sell the same music to the public again by releasing remastered versions of recordings people already own. I'm usually all in favor of that. Recently, though, this has taken an ugly turn. Not content to merely make the best possible CD from the unprocessed master tape, the big record companies have taken to messing around with the music instead. Now, think about this: if Chrysalis spent their time making what, to their ears, is a perfectly good digital release of Aqualung, do you think they'll ever go back to the master again? I wouldn't be surprised at all to find that future releases of the album, be it on CD, DVD, or whatever, will come from the digital version they've already made and screwed up. After DCC's release is out of print, it may never be possible to get a proper digital release of this album again. It's not just this album that's a problem, either. Artists like The Who and Elton John have now remixed their classic albums and released the new versions as the standard. While some of these are very good, they are all different from the original music. When it comes time to release future versions of, say, Who's Next, you can bet that it's this remixed version you'll be getting. This is very upsetting to me, as I happen to find that particular version to be inferior to the well remastered version MCA had previously made available. I don't ever expect to find that available to buy again; I suspect all that will ever be released in the future are new digital transfers of the remixed version.

 

[Mr-T]

Hvis man vil miste troen på menneskeheten, så er det bare å lese reviews på Amazon.com....
F.eks denne om Stevie Ray Vaughan - Blues at sunrise

"If you know me, or have read any of my world famous blue's reviews, you'd have to wonder how I could rate anything by Stevie Ray under a five. Well, it's not SRV's fault or Shaq's. This is a digitally re-recorded CD that is not done well. It is not loud or clear. So to enjoy it, you better turn you stereo way, way up, and make sure when you're done, you turn it back down, or you will have a "FREAKIN" heart attack, when a regularly recorded CD plays. That being said, there is one song that should not be on this CD because it doesn't measure up to the company it's given, and that is #4 "Chitlins Con Carne". The rest are classic Stevie. What made me buy this CD, to add to my SRV collection was the 11-minute plus "Tin Pan Alley". As long as you accept the warning of the poor recording quality, and one song, that could have been replaced by any of 20 other SRV songs, I would say buy it. "

Med andre ord: dynamikk er noe drit, selv om denne plata ikke er ekstremt dynamisk og "lav" på noen måte.

 

[vredensgnag]

Mye tilsvarende humor i anmeldelser på Amazon. Og det illustrerer vel nivået på forvirringen omkring emnet, og hvorfor "industrien" bestemte seg for å pushe nivåer og gi blaffen i detaljer. Folk er simpelthen ikke så kresne omkring musikkgjengivelse som man skulle ønske, og de er i stor utstrekning meget forvirret i forhold til alle formater og versjoner som eksisterer.

Her er de som ga 1 stjerne til DCC-versjonen av Aqualung:

http://www.amazon.com/Aqualung-Jeth...?ie=UTF8&showViewpoints=0&filterBy=addOneStar

Steve Hoffman har et greit råd til dem som misliker versjonen: Get a Pioneer amplifier and push Loudness when you play it.

 

[Mr-T]

Noen her som har DCC utgaven av Aqualung? Hadde vært interessant å se litt på hvordan den er mastret.

 

[vredensgnag]

Noen her som har DCC utgaven av Aqualung? Hadde vært interessant å se litt på hvordan den er mastret.

Den er ikke helt sammenlignbar med de to første som ble sluppet. Hoffman fikk Andersons egen miks, som skilte seg litt fra den som ble sluppet først (små nyanser). Hoffman kunne fikse bass-rumble på en del låter, og holdt igjen på MFSLs hengekøye-smil, som har gjort at den foretrekkes av mange. (Etter hva jeg har lest).

Jeg har hørt DCC-utgaven, men det er en stund siden nå. Hadde lite å utsette på den.

 

[Asbjørn]

DCC-utgaven fra 1997:

 

[Mr-T]

Dynamikken vist i MASVIS her er en ørliten tann mindre enn på Chrysalisen jeg har, men det trenger ikke å være pga komprimering. Det er mest sansynlig at noe mer bass påvirker dette. Time will show, som det heter på godt norsk.... for jeg har Aqualung DCC på incoming for en prøvelytt nå.

 

[vredensgnag]

40-års

 

[Mr-T]

De som fortrekker denne fremfor 40 anniversary utgaven er sære.

Neppe. Jeg lot den spinne forleden og er overbærende overrasket over utsagn som dette. Mvh

Godt det er flere av oss som har både god smak og gode nok stereoanlegg. De andre kan ha det så godt! Mooohahahahahahaaaa ;D

 

[Dr Dong]

Hvilken utgave var det, Asbjørn?

 

[Hedde]

40 års utgaven ligger på Wimp for de som ønsker å danne seg ett inntrykk av denne nye mixen.

Edit: 25 års utgaven (1996) ligger også på Wimp. Det er den som inneholder 17 spor, blant annet noe fra BBC-sessions.

 

[Asbjørn]

Hvilken utgave var det, Asbjørn?

Steve Hoffman's DCC fra 1997.

 

[Mr-T]

Nå jeg har fått lyttet til Hoffmann's master (DCC) og sammenlignet med Chrysalis utgaven. Vær klar over at DCC utgaven er ca 2 til 2,5 dB høyere, og man må nivåkompensere ved en sammenligning. Svært viktig! Jeg mistenker at de som foretrekker 40års utgaven ikke har lyttet på de eldre utgavene på høyt nok nivå. Man må skru opp betydelig, 7 dB minst.

De to utgavene DCC og Chrysalis låter veldig likt, men DCC sin har nok noe mer nivå fra midt i mellomtone og nedover, men det er søren ikke rare forskjellen. DCC også låter noe glattere i toppen. Men alt i alt - liten forskjell. Tror jeg kommer til å favorisere Hoffmann her.

 

[Asbjørn]

Mye tilsvarende humor i anmeldelser på Amazon. Og det illustrerer vel nivået på forvirringen omkring emnet, og hvorfor "industrien" bestemte seg for å pushe nivåer og gi blaffen i detaljer. Folk er simpelthen ikke så kresne omkring musikkgjengivelse som man skulle ønske, og de er i stor utstrekning meget forvirret i forhold til alle formater og versjoner som eksisterer.

Her er de som ga 1 stjerne til DCC-versjonen av Aqualung:

http://www.amazon.com/Aqualung-Jeth...?ie=UTF8&showViewpoints=0&filterBy=addOneStar

Steve Hoffman har et greit råd til dem som misliker versjonen: Get a Pioneer amplifier and push Loudness when you play it.

Jeg ser at en del av de kommentarene gjelder en japansk mini-vinyl CD (wtf?) fra 2003 og en Capitol remaster fra 1999. Amazon grupperer tydeligvis alle kommentarer som gjelder "Aqualung" sammen, enten kommentaren gjelder DCC eller andre versjoner.

 

[ayaboh]

Greg Smith om Aqualung:
http://www.soundstage.com/music/mus0997g.htm

 

[Mr-T]

Jeg skal forberede en liten lyttetest her, håper jeg får lagt den ut i løpet av uka. Så kan dere sammenligne sjøl.

Har spilt hele plata nå i DCC utgaven. Ja, den låter ikke gærent.

 

[Dr Dong]

#$%& osv.

Da har jeg raskt lyttet til 40-årsutgaven på CD og LP, og CD er merkbart bedre i mine ører. Det er bomull på LP-lyden i forhold. Tonalt sett hører jeg ikke forskjell.

Enten er vinyriggen «ute av vater», eller så er det bare slik det er.

Noen som har gjort sammenlikning av LP og CD (begge 40-årsutgaven)?

Lyden på CD (og LP) var da i det minste ikke noe eksempel på «verste lyd på en 70-tallsinspilling». Får se om jeg ikke får tak i andre utgivelser for litt mer sammenlikning.

 

[vredensgnag]

^ Din vinylrigg er ikke ute av vater, den lyder framifrå.

Men - det meste som gjøres av nyere vinyl kjører gjennom et digitalt korreksjonsledd, innebygd i dreiebenken som brukes for å skjære utgangspunktet. Korreksjonsleddet skal sikre at man ikke skjærer feil (får for store utslag), og det kan godt være at de var uvørne med dette? Skal visstnok kunne forklare at en del LPer er matte i forhold til CD/high-res versjoner. (Før, når man kjørte manuelt uten korreksjonsledd ødela man en god del lacquers før man hadde en som satt. Digital korreksjon forhindrer dette - men man bør kanskje ikke nevne at vinylen i sisteledd er digital i disse dager).

Skal bli interessant å høre om 2Ls erfaringer med sin DMM-utgivelse. Noen som har hørt hvor den utgivelsen ligger? Er meldt for februar og mai.

 

[Mr-T]

Jeg har gravd litt her nå. Den Aqualung jeg har er katalognr 724349540125. Det viser ser at det er en remaster fra 1999, og ikke 1996 versjonen. Rett skal være rett!

Etter å ha spilt både DCC og denne her, så må jeg si jeg i det store og det hele foretrekker Chrysalis 1999. DCC'en låter litt mer lukket i sammenligning. Remixmasteren fra i fjor er så annerledes at jeg ikke helt takler den, som sagt mer enn nok ganger.

 

[Voff]

Jeg har gravd litt her nå. Den Aqualung jeg har er katalognr 724349540125. Det viser ser at det er en remaster fra 1999, og ikke 1996 versjonen. Rett skal være rett!

Det er akkurat samme masteren. Aqualung ble ikke remastret i 1999; de brukte 25th anniversary masteren og den er ikke noe særlig - det meste av vinylutgivelser er å foretrekke. Den Japanske LP-faksimileutgaven bruker nøyaktig samme remaster.
Men Aqualung ble utgitt på CD på tidlig 80-tallet...
Husk at denne 40th anniversary utgaven er en remiks - ikke en remaster og den er langt å foretrekke foran originalen.

 

[achri-d]

Hei - ja, men en engere krets er det.

De som fortrekker denne fremfor 40 anniversary utgaven er sære.

Neppe. Jeg lot den spinne forleden og er overbærende overrasket over utsagn som dette. Mvh

Godt det er flere av oss som har både god smak og gode nok stereoanlegg. De andre kan ha det så godt! Mooohahahahahahaaaa ;D

En god ide.

Jeg skal forberede en liten lyttetest her, håper jeg får lagt den ut i løpet av uka. Så kan dere sammenligne sjøl.

Jeg har "25th Anniversary Special Edition" med katalognr 724385221323 utgitt i 1996.

Jeg har gravd litt her nå. Den Aqualung jeg har er katalognr 724349540125. Det viser ser at det er en remaster fra 1999, og ikke 1996 versjonen. Rett skal være rett!

Masvis sier (om de 11 første sporene):





Mvh

 

[Asbjørn]

Jeg skriver denne på kontoen for "fair use". DCC's "Aqualung" vs samme spor rippet fra Classic Records' 200 g vinylutgave (2007).

The Classic Records reissue of Aqualung was cut from the original analog master tapes obtained from Ian Anderson on Classic's "all tube" cutting system by Chris Bellman at Bernie Grundman mastering.

Den lille klippingen på .wav-versjonen får den ukjente vinylripperen ta ansvaret for, samme med at pickupen tydeligvis ikke var helt riktig justert og ga ulikt nivå på høyre og venstre kanal. Men det gir en pekepinn om dynamikknivået på masteren.

 

[Mr-T]

Det er akkurat samme masteren. Aqualung ble ikke remastret i 1999; de brukte 25th anniversary masteren og den er ikke noe særlig - det meste av vinylutgivelser er å foretrekke.

Åkei da er det 1996 utgaven jeg har likevel, som jeg i utgangspunktet trodde.

Jeg har ikke hørt noen av LP versjonene, men det kan jeg få til.

Uansett fatter jeg ikke hvorfor folk hater denne Chrysalis 1996/99 CD'en. Den låter da helt greit synes jeg forsåvidt. Ikke den lydmessig beste Jethro Tull skiva, men so what? Aqualung er Aqualung, og når den plutselig låter som noe helt annet (ref 40års utgaven) så blir det galt i mine ører.

 

[Dr Dong]

ad 40-årsutgaven:

Det viser seg at det på Blu Ray disken finnes forskjellige utgaver. Bl. a. «Original Mix 96/24 LPCM Stereo, Direct transfer of the original 1/4 inch master»

Må sjekke ut hvordan jeg skal få tappet fra Oppoen…

 

[Voff]

Jeg skriver denne på kontoen for "fair use". DCC's "Aqualung" vs samme spor rippet fra Classic Records' 200 g vinylutgave (2007).

Jeg har denne. I trippel 45RPM utgave. Den låter veldig bra og her har man fått med litt mer rom og kjøtt rundt instrumentene de fleste andre utgaver av Aqualung mangler. Skal sammenligne den med 40th remaster med tid og stunder....

 

[marsboer]

ad 40-årsutgaven:

Det viser seg at det på Blu Ray disken finnes forskjellige utgaver. Bl. a. «Original Mix 96/24 LPCM Stereo, Direct transfer of the original 1/4 inch master»

Må sjekke ut hvordan jeg skal få tappet fra Oppoen…

Jeg har 24bit/96kHz mixen i FLAC fra DVD-A plata i 40th anniversary utgivelsen. Er det forskjell på denne og den på blu-rayen?

EDIT: Basert på det jeg kan finne ut er LPCM stereo-varianten på DVD-A og blu-ray identiske.

Har forøvrig ikke testet 5.1 variantene enda. Det krever at jeg går via surroundreceiverens DAC og forforsterkerløsning men jeg har til tross for dette fått noen sjokkartede lydopplevelser på 2L's 5.1 utgivelser på denne måten. Hvis man har mulighet for å få til et skikkelig surroundoppsett så er dette virkelig noe som kan anbefales. Dessverre koster det skjorta å komme seg opp på samme kvalitetsnivå som i stereo i alle kanaler. Men selv med rimeligere løsninger låter det helt utrolig bra.

 

[Asbjørn]

Men se her, dere. Josh T Pearson, "Last of the Country Gentlemen" (2011). Også den en kritikerfavoritt fra fjoråret. OK, det er litt sær musikk, men hvem skulle ha trodd dette:

 

[Mr-T]

Jøss, det må ha skjedd en glipp der. Det har "glemt" å mastre den!

 

[vredensgnag]

Om emnet masters. Under noen få år på 50-tallet ble det utgitt en del stereo 2-sporsbånd med kjente stjerner. Disse var prestisjeproduksjoner, og båndene ble kopiert i 1:1 hastighet. Meget ettertraktede i dag, det er få av dem siden ett bånd kostet et beløp som ville tilsvart over 100 dollar nå.

Her har en tatt seg tid til å vurdere utgangspunktet og senere remasters, i stor detalj og med mange avspillingseksempler. Disse kan sendes til avspilling gjennom anlegget.

http://web.mac.com/mlutthans/iWeb/Site 52/ZD28 1.html

 

[Hedde]

Men se her, dere. Josh T Pearson, "Last of the Country Gentlemen" (2011). Også den en kritikerfavoritt fra fjoråret. OK, det er litt sær musikk, men hvem skulle ha trodd dette:

Oppmuntrende! Jeg har lyst til å lytte til den

Den er mastret hos Masteringworld
Dette skriver de på hjemmesiden.

On the Loudness Wars
[size=9pt]
To keep up with demand for CDs to be louder, louder, and louder again, mastering engineers have been relying more and more on compressors and limiters to coax the loudest levels out of a given format. In the days of vinyl cutting, the pressure was to get the loudest ‘cut’ onto the vinyl master. These days, the same competition for loudness is happening to the CD format.

Any digital format has a finite limit to the loudness of a signal recorded onto it, defined by the number of bits - in the case of a CD, 16 bits per word. In order to make a CD sound louder, the music must be pushed closer and closer to that maximum level, using compressors and limiters. Before compression or limiting, a piece of music may have dynamics – quiet parts, medium parts, loud parts and very loud parts. The louder you want a CD to be, the more you must take away from those dynamics. What is often left at the end of this process is all the elements of the music forced to be as loud as is possible. Whilst this can make a track sound punchy, hard and powerful, it can also make the music fatiguing to the human ear, which misses the variety of dynamics.

Of course, if loudness is the most important factor to you, a good mastering engineer will use all the tricks he knows to put the maximum boost into your music. Please consider, however, the advantages of leaving some dynamic range in your finished CDs. Your music will sound more natural, more expressive and more real.

]

 

[Asbjørn]

Ja, den låter bra. En langsom mann med kassegitar og en og annen fiolin i bakgrunnen, så det passer bra med en åpen lyd på denne. Jeg snublet over den via Rough Trade Albums of the Year-listen, hvor den står sammen med bl.a. Gillian Welch og P. J. Harvey. Men det er noen bomkjøp der også, f eks Kurt Vile "Smoke Ring for My Halo". Vile er navnet, ja. Don't bother:

 

[Voff]

Jeg skriver denne på kontoen for "fair use". DCC's "Aqualung" vs samme spor rippet fra Classic Records' 200 g vinylutgave (2007).

Jeg har denne. I trippel 45RPM utgave. Den låter veldig bra og her har man fått med litt mer rom og kjøtt rundt instrumentene de fleste andre utgaver av Aqualung mangler. Skal sammenligne den med 40th remaster med tid og stunder....

OK. Her er en Aqualung shootout. MOFI vinyl. Classic svært limited trippel LP 45RPM vinyl. 40th anniversary LP og CD. 1995 CD remaster.

Først. 40th anniversary LP og CD Aqualung. CD'en og LP'en låter forskjellig. I hovedtrekk virker CD'en mer komprimert; det høres godt på et detaljer ellers "begravd" i miksen nå er like høyt som alt annet - f.eks rytmegitarene i riffdelen til Aqualung. I tillegg er øvre bass mer markert på CD'en, på bekostning av den dypere bassen, som gir litt mer bokslyd. LP'en groover mer; dette er svært tydelig på refrenget på Cross-eyed Mary. Begge har luftig topp - ikke et snev av bomull på noen av dem.

1995 CD'en låter pyton; værre enn jeg husker den. De har åpenbart brukt støyreduksjon som har fjernet all luft i toppen (som er tilstede på alle andre utgaver av plata i denne sammenligningen). I tillegg er mellomtonen nasal og bunnfrekvensene mangler.

Classic utgaven ligger veldig nært på 40th anniversary LP'en, selvfølgelig med de forskjeller en ny miks gir. Begge er like luftige i toppen og detaljerte i gjengivelsen. Romklang er like mye tilstede på Classic som på 40th remiksen, men mellomtonen kan være litt mer nasal til tider. Jeg vil si det er uavgjort mellom disse: vil man beholde originalmiksen er Classic førstevalget. Hvis ikke er 40th anniversary på vinyl like bra. Det er ikke stor forskjell på disse miksene, men det er lett å høre på Classicversjonen forskjellene i opptaksrommet på de forskjellige låtene. Dette er borte på remiksen.

MOFI er bedre enn jeg husker den. Ja, det er en kraftig EQ jobb med løft i toppen, bunnen og en reduksjon av deler av mellomtonen (som gjør den mindre nasal). Den er detaljert og luftig og den er definitivt et alternativ dersom man ikke er fornøyd med "standardutgavene" av Aqualung.

 

[Liotheles]

.........og når den plutselig låter som noe helt annet (ref 40års utgaven) så blir det galt i mine ører.

Hehe.... du får jammen sagt det
Tipper både Ian Anderson og Steven Wilson blir lettere overrasket over den uttalelsen.

 

[Liotheles]

Jeg skriver denne på kontoen for "fair use". DCC's "Aqualung" vs samme spor rippet fra Classic Records' 200 g vinylutgave (2007).

Jeg har denne. I trippel 45RPM utgave. Den låter veldig bra og her har man fått med litt mer rom og kjøtt rundt instrumentene de fleste andre utgaver av Aqualung mangler. Skal sammenligne den med 40th remaster med tid og stunder....

OK. Her er en Aqualung shootout. MOFI vinyl. Classic svært limited trippel LP 45RPM vinyl. 40th anniversary LP og CD. 1995 CD remaster.

Først. 40th anniversary LP og CD Aqualung. CD'en og LP'en låter forskjellig. I hovedtrekk virker CD'en mer komprimert; det høres godt på et detaljer ellers "begravd" i miksen nå er like høyt som alt annet - f.eks rytmegitarene i riffdelen til Aqualung. I tillegg er øvre bass mer markert på CD'en, på bekostning av den dypere bassen, som gir litt mer bokslyd. LP'en groover mer; dette er svært tydelig på refrenget på Cross-eyed Mary. Begge har luftig topp - ikke et snev av bomull på noen av dem.

1995 CD'en låter pyton; værre enn jeg husker den. De har åpenbart brukt støyreduksjon som har fjernet all luft i toppen (som er tilstede på alle andre utgaver av plata i denne sammenligningen). I tillegg er mellomtonen nasal og bunnfrekvensene mangler.

Classic utgaven ligger veldig nært på 40th anniversary LP'en, selvfølgelig med de forskjeller en ny miks gir. Begge er like luftige i toppen og detaljerte i gjengivelsen. Romklang er like mye tilstede på Classic som på 40th remiksen, men mellomtonen kan være litt mer nasal til tider. Jeg vil si det er uavgjort mellom disse: vil man beholde originalmiksen er Classic førstevalget. Hvis ikke er 40th anniversary på vinyl like bra. Det er ikke stor forskjell på disse miksene, men det er lett å høre på Classicversjonen forskjellene i opptaksrommet på de forskjellige låtene. Dette er borte på remiksen.

MOFI er bedre enn jeg husker den. Ja, det er en kraftig EQ jobb med løft i toppen, bunnen og en reduksjon av deler av mellomtonen (som gjør den mindre nasal). Den er detaljert og luftig og den er definitivt et alternativ dersom man ikke er fornøyd med "standardutgavene" av Aqualung.

Takk for fin sammenligning Voff. Hadde vært artig å fått hørt de forskjellige vinylutgavene.
Har du en fetere LP rigg enn CD spiller eller er de jevnbyrdige?
Min konklusjon i forhold til CD utgivelsene er iallefall på linje med din. 40 års remixen er kongen Har ikke hørt DCC utgaven til Steve Hoffmann.

 

[Mr-T]

Det er denne her man skal ha når det gjelder vinyl, eller hur ?