Det er sikkert korrekt det du sier angående klang versus rom. Det jeg ikke helt forstår det du benevner som egenlyd fra elektronikk. Jeg opplever min røreffekt som mer korrekt angående klang og den berømte buen mot streng enn tidligere forsterkere som klasse A og klasse AB. Er så denne korrekte gjengivelsen av klang fra en røreffekt å forstå som egenlyd i form av farging? Jeg ville sagt det motsatt, at røreffekten tilfører mindre egenlyd og farging enn tidligere typer forsterkere jeg har hatt.
Kan ikke uttale meg om hva du har hatt da jeg ikke kjenner til det. Det er derimot ganske åpenbart at Audio Research Reference 75 ikke er en nøytral låtende forsterker. I tillegg til harmonisk hørbar forvrengning gir den ikke en flat frekvenrespons med last. Avvik på 0,5 dB over et større område er godt hørbart.
Audio Research Reference 75 power amplifier Measurements | Stereophile.com
Jeg opplever mer korrekt klang med rør versus transistor uten å ha gjort noe med DSP eller akustikk. Altså at selve forsterkerteknologien er årsaken. Det virker mer som det er din påstand at interaksjonen med rom er avgjørende for korrekt klang. Kan begge deler være korrekt? Kan man oppnå korrekt klang både med den rette forsterkerteknologi uten å spesielle hensyn til rominteraksjon. Og like ens oppnå det samme ved et minimum av transparent forsterker sammen med å korrigere for rommet sin egenklang?
Spørs hva du legger i "klang". Kanskje du definerer den harmoniske forvrengningen som det.
Skal man oppnå en korrekt tonalitet, så må man i alle fall ha en jevn frekvensrespons og kontroll på akustikken i rommet. En forsterker med forvrengning kan ikke rette på dette, det er umulig. Men kanskje forsterkeren din tilfører den noe som slår godt ut i ditt anlegg som du opplever som noe mer korrekt på noen områder.
At harmonisk forvrengning er årsaken til at et akustisk instrument låter korrekt i forhold til virkeligheten er åpenbart en påstand som er feil. Som vanlig blir debatten litt meningsløs da man på den ene siden har de som utelukkende forholder seg til målinger mens man på den andre siden har de som også lar ørene få ha et ord med i spillet. Og så er det dette at ørene lar seg lure av placebo grunner osv. Ja, målinger er selvfølgelig både nødvendig og riktig, og placebo er nok helt sikkert et eksisterende fenomen. Men at dette skal utelukke ens egne ørers evne til å skille en riktig gjengivelse av et akustisk instrument fra en uriktig synes for meg fremdeles som noe underlig. Rør gjør noe riktig i så henseende, som ørene evner å oppfatte. Og som tidligere sagt kan det settes frem grunner for dette.
Jeg tror nok det er ganske viktig å skille mellom faktorer her. Det at forsterkeren klaffer godt i et gitt oppsett vil utvilsomt alltid henge delvis sammen med at høyttalerne har godt av den høye utgangsimpedansen. Dette påvirker klangbalansen slik Bjørn beskriver, akkurat det er det ingen poeng å diskutere uansett om man bruker ørene eller måleinstrumenter, for det vil skje både når man lytter og når man måler.
Hvilken rolle forvrengningen spiller oppi dette er egentlig en helt annen sak. Et faktum er at høy utgangsimpedans har en korrelasjon til forvrengningen både i forsterkeren og i høyttalerne. Det som imidlertid også er sikkert er at dette ikke er forvrengning av "versting-typen". De som husker Rotel 1090 for eksempel opplevde kanskje at den kunne ha en tilørelatende "mekanisk" klang. Den kunne låte fett og muskuløst med trøkk i det riktige oppsettet, men glattheten var ikke den man finner i de beste forsterkerne. Dette skyldtes at den hadde noen ganske kraftige såkalte primtallsharmoniske oppe i høye frekvenser. Dette er et typisk loop-problem som oppstår når man øker gain i en loop. Man demper THD, men flytter ting oppover fordi den opprinnelige forvrengningen skal korrigeres av det samme forsterkertrinnet med den samme forvrengningen. THD ser fint ut, men særlig vellydende blir det dessverre ikke. De forsøkte også å øke loop-gain på ICE 1000 ASP med den følgen at de endret karakter; de fikk styggere forvrengningsmønster og dårligere lastkontroll, men de primitive papirdataene så ut til å være forbedret.
Den første var et eksempel på en forsterker med et forvrengningsmønster som ikke var særlig ørevennlig, dette til tross for at det så pent ut på papiret. Til sammenlikning har ikke en vanlig rørforsterker særlig mye av denne type forvrengning. Det samme gjelder iofs også for klasse D da de ikke har overgangsområdene som genererer denne typen forvrengning og loopen derfor ikke har den samme typen utfordringer å løse som i en klasse AB. Det interessante her er altså ikke hvor høyt THD-tallet er, men hvor hørbart det er.
Det andre eksempelet er interessant nok det også, fordi den ble av en del beskrevet som "den gode løsningen" som ICE-power ikke hadde fått til. Faktum (ja, faktum dersom en person med friske ører og en god DSP fikk mulighet til å teste forsterkernes faktiske kvalitative egenskaper) var at de hadde gjort konstruksjonen dårligere. De hadde riktignok en buffer som gjorde den lettere å drive (så man klarte seg med en billig preamp) og den låt litt mørkere (så høyttalerne som allerede var litt for lyst voicet ble litt lettere å holde ut. Dessuten må jo en forsterker som heter ICE-power låte kaldt, ikke sant?), men på dynamiske egenskaper, forvrengning, signalreproduksjon, lastkontroll, ja alt som faktisk betyr noe for den jobben en forsterker skal gjøre, så ble den klart dårligere enn sitt opphav. Man forsøkte å lage en forsterker som kunne "vifte med en tryllestav" for dem som hadde testet klasse D i dårlig matchede oppsett, slik at de kunne vise seg som flinkest i klassen.
Vel, poenget er altså at det er to måter å tenke på når man skal lage en forsterker. Den ene er å tenke på den jobben forsterkeren skal gjøre med å forsterke signalet. Den andre er ved å forsøke å legge til litt "magic stick" i regnestykket. Eksemplene mine scorer dårlig i begge disipliner, men begge forsøkte seg på litt "magick stick".
Om vi ser på gode rørforsterkere, ja virkelig gode rørforsterkere, sånne som faktisk kan forsterke et signal, kontrollere laster osv, så er de uhyre vanskelige å skille fra gode klasse D i blindtester. De låter simpelthen ikke slik veldig mange forbinder med rør. Så hva kan det være så mange forbinder med rør om det er borte i så mange dyre konstruksjoner? Kan det ha en sammenheng med forvrengningsbildet, altså ikke bare dets vekting mot lave harmoniske, men simpelthen dets tilstedeværelse? Det er jo en kjennsgjerning at 2. og 3. harmonisk bidrar til opplevelsen av varme og glød i lydbildet i nær sagt alle sammenhenger. Jeg synes det er verdt å ofre en tanke, og ikke bare trampe ned hele ideen med holdningen at det man selv liker utvilsomt må være den usminkede versjonen.
Men bare så det er klart, jeg tror EQ-effekten er den sentrale og viktige. Det er tross alt slik at ved fornuftige effektnivåer i forhold til hva en forsterker er bygget for så er forvrengningen i forsterkeren langt lavere enn i høyttaleren. Dessuten er det ikke slik at vi systematisk foretrekker høyttalerelementer med lavest mulig forvrengning.