Det er vel nettopp den ungdommelige arrogansen som trigger mange, Arve. En slik arroganse fra en som ikke har noen credentials i det hele tatt som gjør at jeg reagerer som jeg gjør, etter et langt liv som både musikkjournalist og i studio (pluss litt live).
Tror du angriper feil gruppe Svart Hvitt!
Hele 90 tallet håpet vi på at den digitale revolusjonen omsider skulle gi oss formatet som fordret kvalitetsarbeid fra produsentene. DVD og SACD ga oss økt lagringskapasitet som igjen kunne hevet oppløsningen til et ubestridelig analogt nivå.
Hva fikk vi?
Streamingvennlig, tettpakket og lavdynamisk kildemateriale.
Når kildematerialet er slik det er nå så er det jo hevet over enhver tvil at vinyl anno 2016 låter bedre og måler bedre (sjekk: MasVis) enn CD. Hva som teoretisk kan være best er jo irrelevant når kildematerialet til det ene formatet (CD/Streaming/filer) er så dårlig. Jeg tilhørte også de som ANM her beskriver som håpefulle. Kvittet meg med min Thorens TD147 Jubilee og store deler av min platesamling som jeg tildels erstattet på CD. Det som var uerstattelig (og oppnådde svært gode priser) tok jeg opp på DAT-tape.
Jeg angrer ikke på det, pengene som salget innbrakte var et godt femsifret beløp når alt kom til alt. Og jeg var møkka lei av å flytte med platesamling og delikat grammofon på lasset. Men jeg er litt vemodig med tanke på hvor feil jeg tok den gangen i 1995 og utover. Derfor har jeg, som har vært digitalapologetiker helt til ganske nylig, tatt konsekvensen av mine feiltrinn og melder retur til vinylens verden nå som musikk bare er en hobby for meg igjen.
Som studiotekniker var jeg lettet da jeg meldte overgang fra 2xADAT (16 spor digitalt, men i praksis analogt inn og ut før digitalmikserens inntog) til Yamaha DSP-factory workstation. Da ble det intern prosessering i workstation istedenfor analog miksing på den svære Soundcraft-studiomikseren. Automatisering ble en selvfølge.
Og så kommer vi til
det impulse kaller demokratisk hifi. Det virker som om jeg er en av de få på forumet som skjønner hva impulse mener med det, for demokratisk innspillingteknikk er et begrep som er vanlig for studioteknikere. Det digitale domenet gjorde det mulig for oss med økonomisk begrensede midler å ha ressurser til å få våre produksjoner til å låte skikkelig proff. Vår første heldigitale produksjon i Verftet Lydstudio/Baluba Studio/Onkli' Lyd fikk beskrivelsen "norsk superproduksjon fra Bergen" i BAs anmeldelse av platen. Noe som skyldtes at vi med vår heldigitale rigg brukte de samme verktøyene som Bruce Swedien hadde tilgjengelig på hans seneste Michael Jackson-produksjoner (Waves Plug In-suite). Håndverket vi la ned i produksjonen spilte selvsagt også inn. Ikke bare var det demokratisk fordi det var økonomisk oppnåelig for selv fattige artister og teknikere, men også fordi det var lettere å skru godlyd i det digitale domenet. Jeg personlig er rett og slett ikke flink nok til å skru like god lyd på analog multitrack, og ikke har jeg råd til det heller mtp at en 2" tape kostet det samme som en god med rimelig bruktbil i innkjøp på den tiden, og i tillegg kostet en 24 spors Otari eller Studer en formue sammenlignet med vår Yamaha DAW.
Donald Fagen var en av pionerene i bruk av digital multitrack med sin solodebut The Nightfly. Mange år senere skulle han spille inn albumet Morph The Cat. Det var uaktuelt å jobbe 100% digitalt på den for Fagen og hans teknikerstab, og det var av lydmessige årsaker.
Her kan dere lese litt om prosessen, som i Morph The Cats tilfelle ble et kompromiss av praktiske årsaker. Men analogt lå i bunn, for det låter mer organisk og naturlig hvis du er flink nok til å utnytte mediets innebygde kvaliteter. Jeg har også hørt av andre med innsikt i bransjens hemmeligheter at det ble tatt opp digitale spor simultant med de analoge, og de digitale falt gjennom når de to formatene ble sammenlignet i nedmiks.