Etter nærmere 3500 svar og den innsikt disse har brakt, kanskje jeg føler trådtittel kan modifiseres en smule: «Er ensidig fokus til hinder for utvikling innen Hifi?». For hvorfor fokuserer man egentlig på rørlyd? Er ikke egentlig rørlyd et slags plaster på slitne ører? Og hvorfor trenger ørene et plaster? Det må vel være fordi man til tider føler at det er noe som skjærer i dem. Og når noe blir skjært i vil det ofte avstedkomme et behov for en lindrende virkning. Men hvis rørlyd er plasteret er det vel neppe noe annet enn en lindring på et symptom på noe mer underliggende, kanskje en sykdom? Er det slik at den underliggende sykdommen som plasteret, rørlyden, prøver å helbrede er et ensidig fokus?
Men hva er nå denne underliggende sykdommen, dette ensidige fokuset, jeg prøver å beskrive? Jeg tenker at sluttproduktet til et Hifi-anlegg, altså denne audiofile substans som til slutt sniker seg inn i øregangene våre, kan deles opp i tre komponenter:
- elektronikk
- høyttalere
- rom
Er et ensidig fokus på den enkelte komponent den underliggende årsaken til at kompenseringer i form av rørlyd oppstår? Altså at man fokuserer ensidig på den enkelte komponent, uten å forstå at det er samspillet mellom alle tre komponentene som til sammen skaper et vellykket resultat?
For å klargjøre litt mer hva jeg mener kan jeg ta som eksempel
@Håkon_Rognlien sitt anlegg. Dette fordi det er beskrevet gjennom egen Hifi-blogg, og i tillegg har vært oppe til
debatt i problemstillingen rørlyd vs. nøytral lyd. I dette tilfellet falt jo konklusjonen ned på at rørlyd var best. Eller var det egentlig det? Kanskje det er bedre å beskrive den egentlige konklusjon som at helhetlig lyd var best, heller enn at rørlyd var best? I
@Håkon_Rognlien sitt anlegg har han valgt ut et par høyttalere som passer bra til rommet. Altså samspill høyttaler-rom fungerer bra: check. Dernest har han valgt seg ut elektronikk som samspiller bra med høyttalerne, og som faktisk er brukt under utvikling av høyttalerne. Altså samspill elektronikk-høyttaler fungerer bra: check. Med andre ord et anlegg hvor alle de tre komponentene spiller på lag med hverandre, heller enn å spille mot hverandre.
Kan man som en konklusjon si at et ensidig fokus på den enkelte del av Hifi-kjeden skaper grobunn for mange form for «plastere»? Hvis man hadde forstått et Hifi-anlegg som et helhetlig system hadde kanskje behovet for ulike former for plaster forsvunnet? Hjelper det det egentlig med en nøytral forsterker hvis høyttaleren ikke er designet med dette for tanke? Hjelper det egentlig med en perfekt målende høyttaler hvis det ikke er tatt hensyn til de ulike rom den skal plasseres i? Må ikke alt sees i et samspill før de audiofile substanser i øregangene skaper nirvanske tilstander? Og i hvor stor grad hjelper det egentlig å la forbrukerne lete seg blindt frem til det perfekte samspill? Eller kanskje det er dette som er hele moroa?