Så er det klart for nok et kapittel. Endelig har 103c gått noen runder her i huset, og nå med aktiv MC-forsterkning i form av et Thorhauge Mc-trinn med batteridrift.. (joda, det har også vært innom Fosse, og er tidligere omtalt i hans eminente platespillerblogg).Bilder kommer i løpet av kvelden!
Hvordan det låt? Forrykende! Lyden hadde kropp i massevis, og det var driv, fremdrift, dynamikk og bass som gjorde det usannsynlig morsomt å spille plater. Selv ganske antiseptiske opptak fikk en tyngde og et driv som understreket energi og spilleglede på bekostning av filligransdetaljering og analyse. Dette uunseelige lille elementet med Mikke Mus-prisen finner begeistringen,nærværet og morroa dypt (eller ikke så dypt, egentlig..) nedi rillene og drar det opp. Noen ganger dukker den opp, denne X-faktoren, dette som gjør et komponent unikt ved måten det slipper musikken igjennom på, uten på noen måte å forsøke å stå i veien. Mange Audio Note -produkter har det. Likeså Quads elektrostater og rørting.. Garrards mellomhjulsspillere av den gode sorten. cj-forsterkere. Mange Klipschmodeller. Denons 103 har det i bøtter og spann. Musikaliteten.
Jeg har hatt det uforskammet gøy foran anlegget i kveld. Jeg nøt Brendels Mozart-tolkninger, Springsteens episke gjennombrudd, Genesis fra glansperioden, Van The Man, His Bobness og David Sylvian. Ikke et øyeblikk tenkte jeg i hifi-termer. At all denne lykken kan kjøpes for relativt usle 1275,- gjør Denon 103c til et kupp av monumentale dimesjoner! De fleste som har lyttet på NRK de siste 30 år, har forresten hørt den, om enn ikke i eget oppsett.
Neida, den er jo ikke perfekt.
Den er ikke superoppløst, og det mangler litt på nyansering, spesielt i toppen. Piano og fioliner har litt rikere klangfarger enn 103 greier å få fram. Dessuten varter den ikke opp med et dybdeperspektiv som får det til å høres ut som om jeg har et symfoniorkester ute på kjøkkenet. Samtidig er den slett ikke grunn, slik som mange synes å hevde. For oss som liker å kjøpe en og annen LP brukt, er det godt å vite at 103 har en forsiktig måte å forholde seg til rillestøy og slitasje på. Det blir aldri øredøvende, for å si det sånn.
Den har en måte å spille musikk på som gjør at du kommer til å konsentrere deg om musikken uten å bli særlig oppmerksom på de svakhetene som er der. Sånn skal etter min mening et virkelig godt og musikkfrembringende hifikomponent oppføre seg. Det er bare synd det ikke alltid er tilfelle.
Denne lille svarte sekstitallsklassikeren som ble lansert helt tilbake i mitt fødselsår, er kommet for å bli. Den må nok kjempe om oppholdstillatelse i platespillerarmen til tider, men den blir i samlingen. Anbefales på det aller varmeste!
